Stor interesse for ny bok fra Stiftelsen Arkivet
Etter freden, barn av konsentrasjonsleirfanger forteller, ble lansert 5. mai på Litteraturhuset i Oslo. Filosofen Espen Søbye innledet med å snakke om hvordan fortellingene i boken viser at historie ikke er noe som tar slutt selv om begivenheten i virkeligheten tilhører fortiden. Dette var også utgangspunktet for samtalen forfatter Mirjam Kristensen hadde med Grete Faremo og Ingrid Juell Moe.
Les Espen Søbyes innledning her.
La meg først få gratulere Stiftelsen Arkivet, Senter for historieformidling og fredsbygging i Kristiansand med en viktig utgivelse og Mirjam Kristensen som har skrevet den med en gjennomtenkt og sober tekst.
Hva er historie? Vi forbinder gjerne historie med arkiver, men ansamlinger av skrevne dokumenter fra offisielle institusjoner og berømte personer, altså det som fins i Riksarkivet, statsarkivene, kommunale arkiver og i museer og samlinger. Gjennom denne boka lærer vi at levende mennesker også er et arkiv, men det må akkurat som andre arkiver åpnes med spørsmål, problemstillinger og resonnementer. Alle arkiver er tause, det er spørsmålene som får de til å snakke. Det og igjen grunn til å berømme dette prosjektet for at det har klart å gjøre akkurat det på en verdig, hensynsfull, lavmelt og tankevekkende måte.
Prosjektet har imidlertid også ført til noe mer. Det er nemlig slik at arkivene som rommer papirer og dokumenter fra for eksempel Eidsvollsforsamlingen i 1814 eller fra hungersnøden i Norge fra 1741 til 1743 ikke forsvinner. Om disse begivenhetene vil det heller ikke være mulig eller i alle fall svært vanskelig å finne nye kilder. Alts om finnes er funnet og betryggende bevart i arkivene. Vi forestiller oss gjerne at det er kilden til den eldste historien som er i fare og som kan forsvinner. Men slik er det paradoksalt nok ikke, det er kunnskap om den helt nære historien det gjelder å dokumentere før det er for seint. Og det er i denne forbindelsen at dette prosjektet er forbilledlig. Av en rekke flyktige kilder er det skapt et blivende historisk dokument. Det er skap en historisk kilde som ellers ikke ville ha eksistert. Ved å snakke med tretten barn som har hatt foreldre i konsentrasjonsleire, er personlig opplevelser blitt et historisk dokument.
Enda en ting er verdt å neve, det er at det er vanlig mennesker som er intervjuet. Altså personer som sikkert har hatt som en første innskytelse at de ikke kan ha noe å bidra med, de har verken gjort eller opplevd noe uten om det vanlige. Poenget er for det første at absolutt alle kan være kilder til historiens gang, men like viktig er det at prosjektet insisterer på og lærer oss at vi skal stole på våre egne erfaringer. Det lærer oss at disse også kan være en kilde til historisk kunnskap. Vi skal stole på våre erfaringer, de er også en del av den store historien. Historien er altså ikke noe som bare skjer med oss, eller som skal skrives for oss av andre. Vi lærer noe om autonomi av denne boka.
For å sette alt litt i perspektiv, la oss ta det som må være den aller verste historien et barn kunne ha fra å ha en forelder i konsentrasjonsleier. Den står ikke i denne boka, men Ola Bauer har skrevet mer eller mindre direkte om den i sine romaner. Faren ble sendt til Sachsenhausen, og han dør der av å ha drukket en slags teknisk sprit som han og noen andre hadde fått tak i. Det er ikke akkurat en heltemodig død og Bauer forteller denne historien for klassen sin, altså at han hadde hatt en far som drakk seg i hjel i Sachenhausen. Men det stoppet ikke der, for å prøve å få sin mann ut pleiet Ola Bauers mor intim omgang med en norsk stornazist.
Dette er en helt ekstrem variant av å ha hatt en forelder i konsentrasjonsleier. Det er nesten helt absurd, men Ola Bauer klarte så utrolig det høres ut å skrive romaner rundt dette. Det leder oss over til et annet viktig punkt. Når vi spør hva historie er så er jo det ikke bare et spørsmål om arkiver, det er først og fremst et spørsmål om hvordan historien virker og hva den gjør med oss. Det er vanlig å tenke på historie som det samme som fortid, det er noe forgangent, det er noe som har skjedd og som er borte. Gjennom hele denne boka lærer vi at det er feil, den viser hvordan fortiden er nærværende som minner og at disse minnene ikke bare har preget personers politiske holdninger og livssyn, men naturligvis også handlinger. Prosjektet viser at historie er viktig fordi den også er levende minner som preger handlinger.
Det er også en bok om krigen som heldigvis verken er heltedyrkende og krigsforherligende, den er heller ikke hevngjerrig eller hatefull.
Bilder fra lanseringen i Oslo
Her kan du lese hva Farsunds Avis skriver om boka.
Her er Dagsavisens omtale av boka.
Mirjam Kristensen høster lovord i Tyskland
Her er Fædrelandsvennens omtale av boka