Månedens bokanbefaling november 2007
Petter Moens dagbok
Petter Moen var nylig blitt øverste leder av den illegale pressen, da han i 1944 ble arrestert av Gestapo. Fra februar til september dette året ble han sittende i fangenskap i Møllergata 19, og i denne tiden klarte han i skjul å skrive en dagbok.
Dagboken skrev han på fengslets dopapir ved hjelp av en stift fra blendingsgardinen. Papirene ble rullet sammen og gjemt under en lufterist på gulvet i cella. I september 1944 skulle han sendes til Tyskland med skipet Westphalen. 45 av de 50 norske fangene om bord omkom da skipet seilte på en mine, blant de 13 sørlendinger – og Petter Moen. Om bord på Westphalen hadde Moen fortalt om dagboken til noen av sine medfanger. En av disse var blant de fem overlevende, så da krigen var over, meldte han fra og hele dagboken ble funnet i behold. Etter et krevende arbeid med å tyde skriften på dopapirene, ble dagboken gitt ut som bok i 1949. Petter Moens dagbok er siden kommet i flere opplag og oversatt til flere språk.
Det er mange gode grunner til å anbefale Petter Moens dagbok, særlig for dem som har en spesiell interesse for det som skjedde i vår egen Gestapo-kjeller. Dagboka er gitt ut uten noen form for redigering av innholdet i etterkant og gir derfor et sterkt og unikt innblikk i hvordan fangenskap og tortur kan oppleves for et menneske - mens det pågår. Man får innblikk i fortvilelsen over at man kan svikte andre under tortur og frykten over hva neste dag kan bringe av smerte og fornedrelse. Leseren vil også kjenne igjen mange av de samme tankene som også alvorlig syke mennesker ofte går igjennom. Om forholdet til sine nærmeste, og tanker om hvordan ting skal bli bedre om eller når man treffer de igjen.
Det er også tydelig å se hvordan torturen, angsten og frykten for døden leder Petter Moen inn på de evige eksistensielle spørsmål. For leseren er det sterkt å følge Moen med i hans vandring rundt tro og tvil og hvordan hans tanker påvirkes av omgivelsene. I så måte er det interessant å merke hvordan tematikken og holdningene hans dreier når han går fra å sitte på enecelle, til å dele rom med andre medfanger. Det kunne være en prøvelse å dele celle med fanger som hadde helt andre interesser enn han selv eller fanger som ikke var å regne som politiske fanger. Dette er noe som ikke omtales så ofte i andre fangeberetninger, men som kommer tydelig fram av denne dagboken.
Først og fremst er dagboken en sterk personlig beretning om en mann i fangenskap som blir fratatt sitt menneskeverd. Det gjør tematikken både universell og tidløs og kan dermed hjelpe leseren i å leve seg inn i hva som skjer med et menneske som opplever liknende fornedrelse i dag.
Petter Moens dagbok, J. W. Cappelens forlag 1949.
Anbefalt av: Bjørn Tore Rosendahl