Månedens bokanbefaling mars 2009
Uten Skjebne
Under Holocaustmarkeringen i Kristiansand 27. januar 2009, oppfordret Jahn Otto Johansen de frammøtte å lese boken "Uten skjebne" av den ungarske nobelprisvinneren Imre Ketrész. Oppfordringen blir med dette gjentatt!
Edith Notowicz som var hovedgjest under årets Holocaustmarkering i Kristiansand, fortalte sin historie, om en lykkelig barndom i Ungarn som brått ble brutt da hun i 1944 ble arrestert sammen med familien og sendt til Auschwitz. I Imre Kertész roman fortelles det en historie med mange likhetstrekk til Edith Norowitcz’.
Det tok forfatteren 15 år å fullføre romanen. Mye på grunn av den personlige bearbeidingen av stoffet. For i boken bruker Kertész sine egne erfaringer som overlevende ungarsk jøde frå Auschwitz-Birkenau, Buchenwald og den mindre leiren Zeitz, fra sommeren 1944 til han var hjemme i Budapest igjen sommeren etterpå..
Det har vært skrevet en rekke bøker av overlevende fra Holocaust. De fleste har en klar og stereotyp forestilling om ondskapen som fikk utspille seg i konsentrasjonsleirene. Kertész skriver annerledes. Han menneskeliggjør konsentrasjonsleiren, uten å trivialisere eller banalisere.
I Uten skjebne møter vi en forteller som gir ei samtidig skildring, uten det bakteppet av etterpåklokskap som preger mye av denne typen litteratur. Boken er filtrert gjennom blikket til en uvitende gutt. Og inntrykkene blir formidlet spontant og ubearbeidet. Som når han på vei til Auschwitz og tenker at han i det minste får «se litt av verden». Det er gjennom barnets entusiasme og naturlige naivitet vi blir kjent med den ubeskrivelige ondskapen. En ondskap som det ikke finnes referanserammer til for en ung gutt.
Guttens umiddelbare reaksjon på deportasjonen og leiren er pragmatisk; han forsøker å være smart og samarbeidsvillig. Slik slipper han også unna den første seleksjonen. Han lyver på alderen, sier han er 16 i stedet for 14, og sendes til arbeidsleir i stedet for rett i gasskammeret.
Ingen som leser Uten skjebne vil noen gang glemme inntrykket av glede og forventning når tåka letter, sola går opp og han endelig klarer å lese skiltet der det står "Auschwitz-Birkenau" i det fantastisk fargerike morgenlyset. Alt ser så pent og velstelt ut når han ankommer leirene. Det er vår i luften. For oss som faktisk kjenner til hvilke grusomheter som befant seg i leiren, gjør denne innfalsvinkelen sterkt inntrykk.
Som den veloppdragne, unge mann han var tilpasser han seg rask leirens hverdag og lar seg innordne i dens absurde logikk. Etter hvert sier han seg enig eller uenig med legens valg, når mennene i Auschwitz fordeles. Noen skal videre til arbeidsleir og noen skal rett i gasskamrene. Og når han sammenlikner bekvemmelighetene i Auschwitz og Buchenwald, kan han konstatere at «jeg må si at snart ble også jeg glad i Buchenwald». Han sendes så til Zeitz, som han beskriver som «en liten, fattigslig, avsides, liksom provinsiell konsentrasjonsleir». Men etter hvert mister også han noe av ungdommens uskyld. Han lærer at det er små marginer mellom det å leve og dø. Han lærer at svakhet gjør man mindre verdt som menneske, og blir således uvel av sitt eget fysiske forfall.
På mirakuløst vis overlever hovedpersonen oppholdet i konsentrasjonsleirene. Når han omsider kommer tilbake til Budapest, er leiligheten han bodde i sammen med familien er tatt over av en annen familie. Ingen er opptatt av hans opplevelser. Kanskje fordi han har nektet å oppføre seg som offer? Fortiden bør ligge, får han høre. Men for ham blir disse erfaringene noe han ikke vil være for uten. For konsentrasjonsleiren forekom for ham ikke bare som grusom. Selv der var det noe godt - og han hadde evnen til å finne det gode midt i det onde. Han opplevde også menneskelighet og lykke midt i redslene.
Kertész har uttalt at Auschwitz er en viktig erfaring, men ikke noe som gjør ham til et ikke-menneske. Han nekter å være et offer, slik som folk forventer at han skal være. Og det er på denne måten han avslutter boken
For også der, ved siden av pipene var det i pausene mellom pinslene noe som lignet lykke. Alle spurte bare om gjenvordighetene, om «redslene»: skjønt for meg var det kanskje denne opplevelsen som forble den mest minneverdige. Ja, neste gang burde jeg snakke til dem om konsentrasjonsleirenes lykke, hvis de spurte.
Hvis de spurte, da. Og hvis jeg bare ikke selv glemte det.
Uten Skjebne
Imre Kertèsz
Pax Forlag - 2004
Anbefalt av Gro Kvanvig