Månedens bokanbefaling juli 2010
Egil Ulateig har skrevet en oppfølger til boken ”Med rett til å drepe” fra 1996.
Den første boken var så full av feil at forlaget trakk den tilbake. Den nye boken heter ”De gode mot de onde” og den kom ut i 1999. I mellomtiden hadde Arnfinn Moland skrevet en mer nøktern bok om det samme emnet.
Ulateigs nye produkt er sterkt polemisk, og han påstår iherdig at andre som har skrevet om disse tingene har stukket mye under en stol. Det er vanskelig å skifte sol og vind på en rettferdig måte i denne saken fordi utgangspunktet er så forskjellig.
Ulateig baserer seg blant annet på at kapitulasjonen 10 mai 1940 gjaldt for alle stridsmidler Norge disponerte. Etter det tidspunktet var det, etter hans syn, ulovlig å gripe til våpen mot tyskerne. Dette har revansjelystne nazister hevdet i hele etterkrigstiden. De har hevdet det i tale og skrift i det uendelige, uten å la seg affisere av sakkyndige uttalelser i mengdevis. Etter deres og Ulateigs oppfatning var Norge ikke i krig med Tyskland etter 10. juni 1940.
Med det som utgangspunkt får Ulateig Dovregubbens snitt i øyet. Alt som er rett blir fra nå av vrangt.
Det kan ha sin styrke i mange situasjoner, men det er fremdeles slik at når utgangspunktet er galt blir resultatet originalt.
Ulateig erkjenner at vi de facto kom i krig med Tyskland 9. april 1940, da vi forsvarte oss mot angrepet uten at tyskerne hadde gitt noe form for krigserklæring. Der ble aldri inngått noen fredsavtale, og vi hadde marine og fly i England som ikke var berørt av kapitulasjonen 10. mai. Kongen hadde dessuten, tre dager før avreisen til England, uttalt at krigen ville fortsette utenfor landets grenser (s121) I tillegg sendte regjeringen ut en proklamasjon til det norske folk 9. juni 1940. Der sa de blant annet: ”Forsvarets overkommando har rådd regjeringen til foreløpig å oppgi kampen innenlands. Og kongen og regjeringen har funnet det som sin plikt å følge dette råd. Men de oppgir ikke kampen for å gjenvinne Norges selvstendighet. Tvert imot – de vil holde frem med den utenfor landets grenser.”
Synspunktet om opphør av fiendtligheter mellom Norge og Tyskland er derfor et formalistisk fikenblad for å skjule forsøk på å rettferdiggjøre en del forhold som nazistene ble anklaget for og straffet for. Til overmål forteller han på s120 at Norge og Vest Tyskland sluttet en slags formell fred den 9. juli 1951 ved en ensidig norsk erklæring.
Ulateig er særlig opprørt over at det ikke ble reist rettssak om likvideringene som skjedde under okkupasjonen. Han godtar ikke hjemmefrontledernes standpunkt om at slike aksjoner ble utført etter nøye overveielser, og at de ble utført som krigshandlinger. Det gjør derimot professor Andenæs og riksadvokat Andres Auli (s371). Begge arbeidet mye med sakskomplekset omkring likvideringene. Soldater som dreper fiender i krig er ikke mordere som skal rettsforfølges for sine gjerninger. Dette synspunktet er i etterkrigstiden fulgt og praktisert også i dansk behandling av likvidasjonene.
En må likevel være enig med Ulateig i at der har skjedd forunderlige ting. Jeg tenker på at Gulosten kunne bli frifunnet for drapet på to tyske marinegaster som var internert i en leir. De som drepte det jødiske ekteparet Feldman ble i retten frikjent for drapet, men de ble senere dømt for ranet av de døde. Disse sakene må nok skrives på konto dubioso, i beste fall kan de unnskyldes som et resultat av ”the fog of war”.
Ulateig skriver friskt og underholdende, men han er ikke nøye med å gi belegg for store påstander. Han hevder blant annet at de allierte lot 5 millioner tyskere sulte i hjel i vestsonen etter krigen, uten at han forsøker å dokumentere utsagnet.( s 60 og s37 )
Han forarges videre over det han oppfatter som kynisk holdning til likvideringer uten at Milorg tok hensyn til eventuelle represalier i form av for eksempel gisselskyting. Likvideringen av politigeneral Karl Martinsen førte til dødsdom for 39 gisler hvorav 29 dommer ble eksekvert før freden kom. Ulatig spør retorisk om ”mordet” var den prisen verdt. Hjemmefronten var klar over at det ville bli represalier etter at Karl Martinsen ble likvidert, men de hadde vurdert grundig og funnet ut at det måtte gjøres. Likvideringen var godkjent i forhandlinger med Forsvarets Overkommando i London i -44 og akseptert av forsvarsminister Torp og oberst Wilson i SOE (Jens Christian Hauge – fullt og helt. s212 og s228). Når tallet på dømte bare ble 39, skyldtes det at Terboven ble tvunget av Wehrmacht til å begrense seg.(Ulateig s20).
Dette står i en skarp motsetning til Ulateigs utsagn på s 107 i ”De gode mot de onde”. Der hevder han at Hitler mente at i Norge skulle bare tre gisler skytes som represalier, men at Terboven hadde redusert det til ett gissel pr offer. Ulateig gjør seg ikke det bryderi å dokumentere denne påstanden heller.
Den standard som var akseptert blant tyske generaler var 10 gisler for en drept tysk soldat.
Han gjentar sitt retoriske spørsmål når det gjelder Milorg, kompani Linge, Max Manus og Gunnar Sønsteby (s 157). Han burde heller søke opplysning om hvor mange norske og allierte liv som ble spart ved deres innsats.
Uvilje mot å provosere okkupasjonsmakten til represalier står sterkt i Ulateigs bekymringer. På side 157 og på side 180 skriver han at et stort antall tyskere, både militære og sivile, ble likvidert, det ble endatil brukt gift mot dem. Dette utsagnet strider sterkt mot Milorgs påbud om ikke å skyte tyskere, ikke en gang i selvforsvar. Direktivet ble gitt fordi både Hjemmefronten og regjeringen hadde sett med forskrekkelse de voldsomme represaliene som kom etter Sundes jerbanesabotasje i Drammen og etter hendingene i Telavåg og Majavatn. Den siste delen av direktivet ble senere opphevet, for man mente det stred mot den menneskelige natur å ikke forsvare seg. Hvis Ulateig har belegg for påstanden om de mange drepte tyskerne burde han ha dokumentert det.
Offiserenes æresord om ikke å motarbeide okkupanten ble et problem for mange av dem. Etter tysk æreskodeks var det en dødssynd å bryte sitt æresord. Gestapo ble derfor raskt alarmert da de under opprullinger, arresterte offiserer som var ledere i Milorgvirksomheten på flere plan. Nordmenn så nok litt mer lettvint på dette. Regjeringen i London henstilte endog til noen offiserer om å flykte til England for å delta i den norske krigsinnsatsen. I tyske domstoler var brudd på æresordet en stor tilleggsforbrytelse for de som ble tatt. I -43 ble så offiserene arrestert og internert i en fangeleir i Tyskland, delvis på grunn av de mange brudd på æresordet. Det skadet ikke Milorg i nevneverdig grad fordi systemet med skygger for lederne var satt i verk.
Han levner Sunde og Osvaldgruppen liten ære. På s 13 hevder han at Sunde best kan sammenlignes med den serbiske bandeleder Arkan. Lignende karakteristikker finnes også i kapittelet om Sunde s254 – 278.
Dette er jo interessante toner når en minnes at NRK for kort tid siden viste en dokumentarreportasje som prøvde å fremstille Sunde i et helteperspektiv som selve pioneren i norsk motstandsarbeid. Sannheten er trolig at Sundes aktiviteter fortjener både ros og ris. Han brydde seg ikke noe om regjeringens ønske om en mer forsiktig motstandsarbeid. Hans lojalitet lå først og fremst hos Stalin, med de følger det fikk for holdningen til Norge og kongen.
Til avslutning vil jeg påpeke at Ulateig er en sterk talsmann for større åpenhet i samtaler om okkupasjonstiden, og det må innrømmes at det ikke alltid var en strid mellom de onde og de gode. Der fantes avskygninger av lys og mørke på begge sider. Det er derfor sunt med stor åpenhet. Ulateig bryter med det prinsippet for egen del når han på s25 forbeholder seg rett til å holde sine kilder hemmelig.
Der er en strøm av nye historiefortolkere for tiden. Det kan være bra og nødvendig, men for å få skjellsettende endringer i folks bevissthet kreves det mer solid historieforankring enn det Ulateig legger for dagen i denne boken.
Skrevet av Reidar Rykkje.
Litteratur:
Egil Ulateig: ”De gode mot de onde”
Olav Riste: ”Londonregjeringa”
Olav Gjølstad: ”Jens Christian Hauge fullt og helt”
Peter Øvig Knudsen: ”Efter drabet”