Månedens bokanbefaling januar 2010
Konfliktlinjer i motstandsarbeidet under okkupasjonen 1940 - 45.
Aktørene:
På vestalliert side; SHAEF( Supreme Headquarter Allied Expeditionary Forces) som la de strategiske føringene , Special Operations Executive,( allierte militære myndigheter), Den norske regjering,Milorg(stigende innflytelse), Kretsen (senere Hjemmefrontens ledelse i samarbeid med Milorg). (Politigruppen). Disse elementene var ikke på plass straks og det tok tid før de var operative og kunne gjøre skikkelig nytte for seg.
På østalliert side:Sovjetsamveldet, Asbjørn Sunde (Wolwebergruppen, KGB). Fra 1942 Norges kommunistiske parti. Partisaner i Finnmark utsendt fra Sovjetsamveldet. Samordning på vestlig side var vanskelig, men på østlig side var det enda vanskeligere
Det begynte med flere spede forsøk allerede sommeren 1940. General Ruge ga ordre til en del utvalgte offiserer om å etablere små grupper som skulle bli kjerne i en mer omfattende motstandsbevegelse. Ett resultat av det initiativet var Laudalorganisasjonen på Sørlandet og spirene til det som senere ble Milorg.
Samtidig dannet det seg spontant flere sivile grupper som arbeidet med holdningsskapende tiltak. Illegale aviser og paroler var verktøy i dette arbeidet. Det aktive miljøet hadde lite erfaring med illegalt arbeid, så Gestapo klarte å rive opp mye av denne gryende motstandsfronten i løpet av 1940 og vinteren 1941.
I denne startfasen savnet man koordinering på alle plan og derfor gikk det ikke så bra.
SOE ble etablert i juni 1939 og var så vidt begynt å bli operativ i juni 1940. Organisasjonen ønsket en aggressiv linje. Den sto for eksempel bak tidlige sabotasjeaksjoner bla. mot Bjølvefossen allerede i mai 1940. Staben besto i hovedsak av forretningsfolk som kom til jobben uten særlige kvalifikasjoner, men de var handlekraftige og iderike. I starten var der lite samordning med andre britiske militære instanser, og samråd med den norske regjeringen manglet fullstendig.
Den britiske marinen hadde sin egen hemmelige etterretningsorganisasjon langs Norges kyst og der måtte ikke forekomme sammenblanding av de to systemene.
Under SOE ble det opprette et uavhengig norsk kompani med folk som ble lært opp til sabotører, radioperatører og senere også til instruktører for de norske hjemmestyrkene. Denne avdelingen (Lingekp) var under direkte kommando av britene ved SOE.
I 1940 og delvis i -41sendte SOE agenter fra Lingekp på oppdrag i Norge uten å informere norske aktører verken i Norge eller i Storbritannia. Det skapte en del frustrasjon og vansker for den gryende norske hjemmefronten.
Senere fulgte mer omfattende aksjoner som Måløyraidet og Lofotenraidet ved juletider i 1941. Tyske represalier for raidene og hendingene i Telavåg og Majavatn i 1941 og -42 skremte regjeringen. Da Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble skutt sommeren 1941 og da Laudalgruppen ble sprengt høsten -42 gjorde det sterkt inntrykk både på regjeringen og på flertallet av befolkningen. Represaliene skapte frykt, men på et vis ble begge parter herdet av disse hendingene og de ble etter hvert mer åpne for aktiv motstand.
Regjeringen og Kretsen (som var en løs samling av fremstående borgere) la seg på en mer avventende holdning enn SOE. Milorg fulgte samme hovedlinje, med hovedvekt på beredskap for innsetting på nærmere ordre.
Meningen med den militære aktiviteten var å trene opp en undergrunnshær som skulle være klar, men som ikke skulle drive sabotasje eller andre former for aktiv motstand. Den skulle først tre i aksjon når og hvis vi fikk en alliert invasjon.
Parallelt med Milorg utviklet XU seg. Det var en norsk etterretningsorganisasjon som samlet inn opplysninger om tyskernes aktiviteter i hele Norge. XU måtte også holdes adskilt fra det militære Milorg og fra SOEs virksomhet samt fra Royal Navys spionnett.
Kretsen hadde sine oppgaver innenfor den sivile sektoren. Der arbeidet de med holdningsskapende tiltak ved å sende ut paroler om hvordan folk burde forholde seg. Den illegale pressen var et nyttig redskap i denne sammenhengen.
Da Quisling ble ”ministerpresident” i 1942, og startet med sin aktive nyordning, ble Kretsen helt sentral i arbeidet mot nazifiseringen av samfunnet. Kretsen (sammen med Koordinasjonskomiteen) tok initiativ til og ledet en rekke vellykkede sivile ulydighetskampanjer i løpet av -42. Sentrale aksjoner var Kirkekampen og Lærerstreiken. Det ga dem stor autoritet og de ble godkjent av regjeringen som sivilt ansvarlig organ for hjemmefronten.
Sunde på sin side fulgte egne ideer, med grunnlag i de instrukser han hadde fra KGB allerede før 9. april. Han overtok ledelsen av restene etter den kommunistiske Wollwebergruppen som hadde drevet med sabotasje mot tysk skipsfart siden midt i -30 årene. Gruppen var nesten oppløst etter arrestasjonen av Hjelmen og andre sentrale personer. Sunde bygget opp sin organisasjon helt uavhengig av NKP og av andre grupperinger som vokste frem. Han hadde trening og erfaring med illegalt arbeid fra sin tid som sabotør i Spania for de republikanske styrkene og senere fra sitt arbeid i Wollwebergruppen.
NKP var usikre inntil Sovjetunionen ble angrepet. Først vinteren 1942 begynte partiet å planlegge væpnet motstand. Partiet fikk opprettet en del motstandsgrupper særlig i Vestfold og Bergen. De gjennomførte en del sabotasjeaksjoner men partiet fikk aldri helt kontroll med Sundes organisasjon. Kommunistene var særlig aktive i den illegale pressen og fikk på den måten god tilgang til befolkningen.
Milorg fikk en del tilbakeslag. Men organisasjonen ble aldri helt slått ut. Med økende erfaring kom også bedre sikkerhetspraksis. Det gjorde at Milorg mot slutten av okkupasjonen kunne holde en betydelig styrke under kommando. Disse folkene var inndelt i grupper, lag og tropper med aktive ledere og de hadde fått en viss militær opplæring.
Milorg ble allerede i 1941 anerkjent som regjeringens militære apparat i det okkuperte Norge. Det bedret kontakten med regjeringen og med SOE. Milorg sto fra da av under direkte kommando av Forsvarets overkommando. SOE med kp Linge gikk over til å sende agenter som samarbeidet med Milorg om opplæring og senere også med sabotasje og en del likvidasjoner.
Milorgjegerne var ofte innstilt på mer aksjonsrettet virksomhet enn Regjeringen og Milorg ønsket. Men disiplinen og moralen var så solid at der ble lite av ukontrollert aktivitet fra Milorgs side.
Sundes kommunister derimot drev med sitt, og gjennomført en rekke sabotasjeaksjoner som vakte oppsikt. Det skapte et øket press for at Milorg skulle gå inn for mer aktiv motstand. Med bakgrunn i stigende effektivitet og erfaring (ikke minst på grunn av instruktørene fra Kp Linge) begynte også Milorg sentralt å ønske mer aggressiv virksomhet. Milorgledelsen følte presset fra sine egne jegere og fra det eksempel de kommunistiske sabotasjeaksjonene representerte.
Den sivile ledelsen (Kretsen) så fortsatt slik aktivitet som en farlig og uønsket utvikling.
De gjorde sitt syn gjeldende hos regjeringen, med til dels krasse utfall mot Milorg. Motsetningene mellom de to viktige motstandsgruppene var lenge skarpe, inntil regjeringen i -42/43 fikk oppklart en del misforståelser. Det ble klart at Milorg hadde trodd at det såkalte ”Råd sivil”, ledet av dr. Heimbeck, var den egentlige sivile ledelse mens Kretsen med Pål Berg var den sivile leder som var anerkjent av Regjeringen. Partene forsontes såpass at de gikk sammen i Hjemmefrontens sentralledelse. Fra sommeren -43 var således motstandsarbeidet ledet av en samlet hjemmefront med regjeringen i ryggen.
I 1943 oppsto der en splittelsesgruppe i Milorg under ledelse av Edmund Haug. Denne gruppen mistenkte Kretsen og Milorg for å planlegge et militærkupp i tilknytning til frigjøringen. Kritikken forstummet da den enhetlige Hjemmefrontledelsen tok tydeligere form.
Da hadde Milorg også fått sin ”bibel”. Det direktivet trakk opp hovedlinjene for Milorgs oppbygging av gruppene og det ga retningslinjer for oppøving og taktikk. Hovedvekten ble fra nå av lagt på tilførsel av våpen og på militær oppøving.
Kommunistene sto utenfor fellesskapet og de fortsatte sin egen linje. Særlig Sunde var aktiv og han fremsto som et forbilde for mange. Deres illegale aviser bar frem de samme synspunktene som Haug fløyen og de presset stadig på for å mer aktiv motstand. Det forekom til dels hetspregete innlegg og i Sverige satt forfatteren Helge Krog trygt og fyrte opp under hetsen med pamfletten ”6. Kolonne”.
Gruppen til Sunde utførte en del oppdrag som kom fra Milorg. Det gjaldt likvideringer som Milorg enda ikke hadde utdannete folk til å å gjennomføre.
Sunde fikk rykte som særlig handlekraftig. Han utøvde derfor atskillig tiltrekningskraft på mange Milorgjegere. Mange fra Ungdomsfylkingen i Arbeiderpartiet sluttet seg til Sunde fordi de ønsket en mer pågående motstand. Det skapte en viss rekrutteringskonkurranse med Milorg, uten at det fikk alvorlige konsekvenser.
Kommunistene fikk ikke leveranser av våpen fra britene, mens Milorgs folk stadig ble bedre utstyrt. Det skapte misunnelse hos Sundefolkene som nyttet høve til å rane våpenlagre fra Milorg når anledningen bød seg. Milorgkarene fant ut av det og gjengjeldte ranene når de fikk sjansen til det. Det kom så langt at der var skuddveksling mellom grupper i Buskerud, men det utviklet seg aldri til noe mer.
Sundegruppen fikk så godt som ingen økonomisk støtte fra regjeringskilder, partiet hadde heller ikke midler til overs for dem. Sunde grep da til bankran for å finansiere virksomheten.
Disse tiltakene var med på å skape vondt blod mellom Sundegruppen og Milorg.
Kommunistpartiet fortsatte sin enegang selv om de gjorde fremstøt for å lage en samlet front med Milorg. Tilnærmingsforsøkene ble imidlertid avvist fordi de organisatoriske betingelsene ikke var optimale.
Sunde innstilte sin virksomhet sommeren 1944 og oppløste organisasjonen. (Lars Borgersen hevder at han har belegg for at det skjedde på ordre fra GPU). En del av folkene hans dro til Sverige og gikk inn i polititroppene mens andre ble igjen i Norge og gikk inn i Milorg som jeger. De andre kommunistgruppene gikk også i oppløsning eller ble integrert i Milorg etter hvert som Milorg ble mer og mer dominerende i motstandsarbeidet.
Samtidig med at Sunde la ned sin virksomhet dukket der opp en ny kommunistisk storsabotør. Sollie ble leder av det som kom til å hete ”Pellegruppen”. Denne gruppen ble operativ i løpet av høsten -44 og de rakk å utføre en rekke sabotasjeaksjoner før de ble arrestert vinteren 1945. Den mest spektakulære aksjonen gjaldt et stort og vellykket angrep på skip i Oslo havn.
Pellegruppen fikk heller ikke noen økonomisk støtte fra NKP, så de måtte, som Sunde, også ty til ran for å finansiere virksomheten. Derfor ble Sollie like uavhengig av partiet som Sunde hadde vært.
Partisanene i Finnmark, som ble sendt ut fra Sovjetsamveldet, var uten forbindelse til Milorg og NKP hadde heller ingen kontakt med dem. De ble plassert langs kysten og skulle rapportere om tysk aktivitet på sjøen. Det ble en dramatisk tid som førte til store påkjenninger og tap av liv. Virksomheten deres kom likevel aldri i konflikt med det motstandsarbeidet som ble drevet i Milorgs regi.
I tillegg til de konfliktlinjene jeg har pekt på her, var der en overgripende motsetning mellom utefronten og hjemmefronten.
Kretsen og en del andre hadde sterk motvilje mot regjeringen Nygaardsvoll. De mente regjeringen måtte bære en stor del av skylden for at landet ble overfalt og for at forsvaret var i en elendig forfatning øvingsmessig og materielt.
Dette ga de ganske tydelige uttrykk for, samtidig som de gjorde gjeldende at regjeringen måtte gå av, og en ny måtte etableres umiddelbart etter freden. Den regjeringen måtte bestå av prøvede menn som hadde erfaring fra Norge under okkupasjon. De ville ikke la det gamle Stortinget møte, fordi de hadde sviktet sommeren 1940, under Riksrådsforhandlingene.
Synsmåten, og fremstillingen, vakte harme hos Nygaardsvoll og hos resten av regjeringen. De skarpe frontene dempet seg litt og ble mindre bastante i tidens løp. Motsetningene ble først utjevnet da Nygaardsvoll 9. april 1943 erklærte på radio at han ville søke avskjed umiddelbart etter frigjøringen.
Ny regjering skulle så dannes på det grunnlag som kunne finnes på det aktuelle tidspunkt.
Der er altså nok av stridsspørsmål som kunne få de forskjellige partene i tottene på hverandre. Det ble likevel ingen alvorlige sammenstøt og borgfreden varte til langt ut i gjenreisningstiden.
Denne utviklingen skilte seg vesentlig fra det som skjedde i andre okkuperte land.
Øst Europa kom snart under Sovjetstyre uten å få mulighet til en demokratisk utvikling. I Hellas og Italia ble det borgerkrig mellom kommunistiske militser og nasjonale styrker. I Hellas varte kampene til langt ut i 1947. Kommunistene fikk støtte fra Titos Jugoslavia og fra det kommuniststyrte Bulgaria.
I Frankrike fikk de en periode med ”de lange knivers natt” og en del annen selvjustis. Både Italia og Frankrike fikk sterke kommunistpartier som lenge representerte en reell fare for voldelig maktovertagelse.
Når Norge slapp unna den typen vansker skyldes det trolig at vi lå så klart innenfor Storbritannias interessefelt og så langt unna Sovjets maktsfære. En god del av æren for den fredelige overgangen til byggende virksomhet må nok også tilskrives den smidige evnen til konfliktløsning som både utefront og hjemmefront hadde vist.
Det hører også med til denne suksesshistorien at etterkrigstiden ga oss noen stygge spionsaker der Sunde og noen Finnmarkspartisaner hadde spionert for Sovjetsamveldet. De hadde trolig hele tiden vært mer lojale mot sovjetstaten enn mot kongen og Norge.
Skrevet av Reidar Rykkje
Litteratur:
Kraglund og Moland: Norge i krig bd 6. Hjemmefronten.
Einar Sæter: I kurefart for XU
Arnfinn Moland: I hemmelig tjeneste.
Olav Njølstad: Jens Christian Hauge