Månedens bokanbefaling januar 2008
Kommunistenes sabotasjeaktiviteter i motstandsarbeidet 1940 – 1945.
Der hviler fortsatt en del mystikk over den innsats som de kommunistiske motstandsgruppene gjorde under den tyske okkupasjonen av Norge. Det etterfølgende er et forsøk på å klargjøre hvordan de organiserte sin virksomhet.
Grovt sett kan vi dele aktiviteten deres inn i to hoveddeler.
Den første bolken består av Osvaldgruppens meritter under ledelse av Asbjørn Sunde. Gruppen begynte sin virksomhet allerede i 1940, og sommeren 1941 gjennomførte de sin første jernbanesprengning mot NSB på Grefsen.
Sunde planla å drive med sabotasje, åpenbart uten å ta kontakt med Kommunistpartiet. Han hadde til hensikt å ødelegge betydningsfulle anlegg, skape usikkerhet i de tyske rekkene og trekke størst mulig troppestyrker vekk fra slagmarken. Det var ærgjerrige tanker på et så tidlig stadium, og det viser vel mer av Sundes pågangsmot enn av evne til realistisk situasjonsbedømmelse.
Mens Sunde syslet med disse tankene, satt Kommunistpartiet fortsatt på gjerdet fordi Sovjetunionen og Tyskland enda var allierte.
Sunde hadde en fortid som frivillig i den spanske borgerkrigen. Der hadde han bl.a. fått opplæring og trening som sabotør bak Francos linjer.
Han hadde også fått klare forestillinger om hva som kunne skje dersom nazi-systemet skulle få makt. Stalinkommunistenes korrupte håndtering av de internasjonale styrkene, som for en stor del besto av kommunister og sosialister i diverse avskygninger gjorde lite eller intet inntrykk på ham. Sunde hadde selv vært aktiv som kommunistisk agitator i Horten, og hans lojalitet til Stalin varte livet ut.
Selv om både kommunistene og nazistene var hensynsløse og upålitelige foretrakk han kommunistene på grunn av den vilje de viste til å kjempe mot Hitler-Tyskland.
Etter Spania deltok han derfor aktivt i Wollwebers sabotasjenettverk, sammen med bl.a. Martin Hjelmen. Wolweberfolkene drev sabotasje mot tyske handelsfartøyer i alle havner der de slapp til.
Hjelmen ble arrestert i Sverige like før Norge ble okkupert. Han ble huket for passforfalskning, men var mistenkt for skipssabotasje mot tyske fartøyer. Svenskene utleverte ham til Norge i februar 1941, og politimester Welhaven overleverte ham til tyskerne. Han ble halshogget i Tyskland i 1944.
Sunde slapp unna uten å bli identifisert. Han lå lavt en tid, men fortsatte så arbeidet og dannet sin egen gjeng for sabotasje i det okkuperte Norge. Gruppen ble kalt Osvaldgruppen etter Sundes dekknavn. De forholdt seg rolig inntil Sunde i juli 1941 fikk ordre, gjennom kurer fra Sovjets ambassade i Stockholm, om å starte med sabotasje.
Han fortsatte altså sin private kamp mot nazistene, og han hadde allerede verdifulle erfaringer med illegalt arbeid og med krigshandlinger. Wollwebervirksomheten hadde gitt ham førsteklasses trening med konspirative teknikker som dekkleiligheter, dekknavn, falske identiteter, kodebruk og lignende.
Leopold Trepper hadde noenlunde de samme erfaringer fra Spania som Sunde. Han hadde personlig merket Stalins sykelige mistenksomhet og hans absolutte vilkårlighet. På tross av uttrykt mistillit til Stalin og alt hans vesen, skapte Trepper ”Det Røde Orkester”, som ble en av de mest effektive spionasjegruppene for Sovjetsamveldet mot tyskerne.
Sunde forutså at han og gruppen hans kom til å arbeide helt selvstendig, men etter hvert som militære motstandsstyrker ville bli utbygd, regnet han med å få kontakt med dem.
Det fikk han rett i, fordi regjeringen i London på det tidlige tidspunktet fant det formålsløst å drive sabotasjevirksomhet i stor stil. Han fikk heller ikke mye støtte fra Kommunistpartiet til å begynne med. Det ble imidlertid mer kontakt med dem etter at Tyskland angrep Sovjetunionen den 22. juni 1941.
Partiet, som hadde operert illegalt siden høsten 1940, begynte vinteren 1942 å organisere grupper for militær innsats mot okkupasjonsmakten. Disse gruppene ble etter hvert ganske store. I Oslo-området sto for eksempel 1200 mann under kommando av jernarbeideren Egil Larsen. Våpen og opplæring var imidlertid mangelvare. Hoveddelen av denne styrken ble i oktober 1942 Milorg Øst i Oslo.
Lignende grupper ble etablert mange steder i landet under navnet Nasjonalgarden. I årene som fulgte utførte disse gruppene en rekke selvstendige sabotasjeaksjoner mot jernbanen og mot bedrifter som produserte for tyskerne. De var også rekrutteringskilder for aktivister til Osvaldguppen og senere for Pellegruppen og til dels også for Milorg.
I 1941 og delvis i 1942 ønsket ikke regjeringen at sivile nordmenn skulle utføre sabotasjer. De satset i større grad på å sende militære spesialagenter, som hadde fått opplæring i England i regi av Special Operations Executive (SOE), for å etablere radiosendere og for å gjennomføre spesielle aksjoner. SOE opererte delvis uten kontakt med regjeringen og de viste en mer aggressiv holdning enn regjeringen ønsket. Faren for represalier av stort omfang var overhengende, og regjeringen ville ikke utsette befolkningen for slike påkjenninger uten at det var helt nødvendig.
Slike betraktninger spilte liten rolle for kommunistene, og slett ikke for Sunde. Hans gruppe drev med en rekke jernbanesprengninger på Østlandet. Dette gjorde de til tross for at de visste at regjeringen ikke ønsket det.
Sunde hadde nok personlige tvil noen ganger. Et sted reflekterer han over disse dilemmaene.
Det må være en mening med motstanden. En slåss ikke for å drepe og for å sende jernbanevogner til værs. En slåss for å redde noen en er glad i, og utrydde noe en hater.
Han lot seg imidlertid ikke stoppe av motforestillinger. Han og gruppen hans sprengte et tysk troppetog i Mjøndalen 7. okt. 1943. Aksjonen førte til skade på toget og på linjen, og en del tyskere ble drept. Represaliene ble omfattende. 63 personer ble arrestert, 21 av dem ble tatt som gisler.
11 fremtredende Drammensborgere og 4000 andre borgere skrev under på et opprop mot aksjonen i håp om at gislene skulle gå fri. Det førte ikke frem, 5 av gislene ble skutt som ”medansvarlige for attentatet”.
Det hindret ikke Osvaldgruppen, de fortsatte ufortrødent sitt motstandsarbeide etter de retningslinjene de selv og kommunistpartiet hadde fastlagt.
De fikk for øvrig sterk støtte for sitt syn i ”Den sjette kolonne”, en pamflett som Helge Krogh skrev i Sverige. Der utformet han i detalj det syn kommunistene la til grunn for sitt motstandsarbeide. Krogh var imidlertid like lite ansvarsbevisst på vegne av folk flest som Sunde og Kommunistpartiet var. Fra en trygg posisjon i Sverige, og uten ansvar for norske liv, kunne han tillate seg å gi dristige råd om heroiske aksjoner i fleng.
Kommunistpartiet delte synet til Krogh og Sunde, derfor skrev Peder Furubotn høsten 1941 et brev til regjeringen i London der han bl.a. sa: ” Vi må i vår krigspolitikk ikke vike tilbake for å slå denne største barbar med hans egen hemningsløshet, slå ham med hans egen hensynsløshet, slå ham med hans egne metoder og våpen for eksempel med effektive kampformer som organisert sabotasje i alle former og med geriljakamper.”
Sunde fikk også rett i sin spådom om at det ville bli mer kontakt med andre motstandselementer etter hvert som de ble dannet. I løpet av 1942 ble Hjemmefronten med Milorg utsatt for store opprullinger. Til tross for det vokste Milorg, under Hjemmefrontens ledelse, til en sterk og stadig mer profesjonell og effektiv undergrunnshær.
Holdningene til sabotasje endret seg også etter som tiden gikk og folk ble mer herdet, slik at Milorg kunne drive mer og mer sabotasje uten å miste folks tillit.
Sunde fikk etter hvert et nært samarbeide med Hjemmefronten og Milorg. Gruppen hans utførte til og med oppdrag på vegne av politiets illegale motstandsgruppe og Milorg. En av de mest spektakulære aksjonene var sprengningen av hovedkvarteret i Henrik Ibsensgt 21 august 1942 der torturistene Tofteberg, Dønnum, Vogt og Torhus holdt til. Tofteberg ble drept, de andre kom fra det med livet i behold. En annen vellykket aksjon var sprengningen av arbeidskontoret i Pilestredet i 1943. Ved den anledningen ødela de mobiliseringsplaner for Arbeidstjenesten.
Mange uavhengige grupper, hvorav de fleste besto av kommunister, ønsket en mer aktivistisk linje enn den som den ansvarlige Hjemmefrontledelsen gikk inn for. I den grad de var aktive drev disse gruppene uten overordnet styring.
Etter at regjeringen hadde anerkjent Milorg som en del av de norske stridskrefter gikk de fleste uavhengige gruppene inn i Milorg. Kommunistene var fremdeles ikke villige til å la seg integrere, og de holdt på sin egen linje. Det forhindret likevel ikke et utstrakt samarbeide, samtidig som enkeltmenn og grupper av kommunister var integrert i Milorg.
18. august 1943 gjennomførte Sundes sabotører en samordnet aksjon mot jernbanene ut fra Oslo. Det satte en støkk i tyskerne, og det var med på å gjøre Londonregjeringen mer velvillig stemt til sabotasjeaktivitet. En lignende aksjon ble utført 26. november 1944. Da ble jernbanene sprengt på 10 steder samtidig.
Finansieringen av Osvaldgruppens illegale arbeid var ikke lett. Kommunistpartiet hadde lite å bidra med, og gruppen arbeidet for det meste utenfor Milorg. Da grep de til rene ransraid mot banker, og skaffet på det viset det de trengte.
Tyskerne var stadig på jakt etter gruppen og noen ganger var de nær på å bli tatt. Følgen var at de måtte flytte operasjonsbasene ganske hyppig. Det siste og største tilholdsstedet var Sollia hotell mellom Søndre Land og Toten.
Der etablerte de en veritabel festning, og derfra drev de flere aksjoner på Østlandet. Blant andre ble aksjonen mot Per Kure A/S i pinsen 1944 organisert fra denne basen.
Sunde tok ofte større sjanser enn en fornuftig sikkerhetsprosedyre krevde. Derfor var sikkerhetsrutinene kanskje ikke så gode som de burde være, og gruppen var trolig infiltrert av tysk sikkerhetstjeneste. Følgen var at basen ble overraskende angrepet like etter den vellykkede aksjonen mot Per Kure A/S. Dette bestrider Lars Borgersrud på et generelt grunnlag , men i tilfellet Sollia mener han at vaktholdet var utilstrekkelig.
Det utviklet seg til en kraftig trefning med sårede og drepte på begge sider. Sunde selv og noen av folkene hans klarte å komme seg unna.
Etter en dramatisk flukt med store strabaser og væpnede oppgjør, kom gruppen likevel igjen på offensiven.
I juni 1944 fikk Sunde ordre fra sovjetambassaden i Stockholm om å oppløse gruppen og få folkene over til Sverige for å gå inn i polititroppene. Det ble slutten på Osvaldgruppens aktiviteter.
Sunde selv fortsatte sin illegale virksomhet på diverse måter i Sverige. Han hadde god kontakt med det svenske kommunistpartiet og med diplomater fra Sovjetunionen. Det er mest sannsynlig at han hadde mer lojalitetsfølelse overfor Sovjetunionen enn overfor Norge. Etter krigen ble han nemlig dømt i Norge for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Kommunistpartiet hevder den dag i dag at det var et justismord.
Restene av gruppen hans ble spredt, noen gikk senere inn i Pellegruppen og andre ble integrert i Milorg.
Kommunistpartiets ledelse som holdt til i Valdresfjellene ble
også lokalisert og angrepet av tyske styrker i juni 1944.
På mirakuløst vis kom de fleste seg unna, men det tok tid før de igjen var i stand til å drive noen motstandsvirksomhet.
Denne våren ble Milorg mer innrettet mot aksjoner av den typen som Osvaldgruppen hadde drevet med. Følgen ble blant annet angrep mot flere sentra for utskriving til Arbeidstjenesten. Det var nemlig fryktet at de ville være i stand til å skrive ut 5 årsklasser til tysk militærtjeneste. Milorgs aksjoner økte i antall og hyppighet ut over høsten 1944 og vinteren -45.
Kommunistenes andre store periode begynte da Pellegruppen ble aktiv våren og sommeren 1944. Da var Milorgs og Pelles aksjonspolitikk nesten identiske.
På en del områder var Pellegruppen annerledes enn Osvaldgruppen, bl.a. nektet de å utføre likvideringer. Til forskjell fra Sunde mente
Ragnar Sollie, som var leder for gruppen, at folk som skulle utføre sabotasje mot en bedrift måtte arbeide der og kjenne alle detaljer omkring virksomheten.
Høsten 1944 brøt han også forbindelsen til Kommunistpartiet bl.a. fordi partiet ville styre hans valg av medarbeidere.
Da Sollie var flyktning i Sverige ble han opplært i sabotasjeteknikk og taktikk. Med god hjelp fra svenske kommunister fikk han, med en del tvilsomme knep, ordnet med utrustning og andre forberedelser for aksjoner i Norge.
Planen var at Sollie skulle bli tatt i mot av kommunistenes apparat våren 1944. Det ble ytterst mislykket. Etter mange forviklinger og farefulle episoder fikk han kontakt med partiledelse uten at det førte til stor suksess. Nokså motløs forlot han møtet med en støtte på 400 kroner i lomma. Tilliten til partiet hadde blitt kraftig svekket etter alt rotet han møtte da han kom tilbake fra Sverige og skulle etablere sin virksomhet i løpet av våren.
I løpet av sommeren og tidlig høst 1944 fikk han likevel samlet en gruppe på 12 – 15 mann i hovedkvarteret på Sollihøgda. Deriblant var veteraner fra Osvaldgruppen, som for eksempel Kjemperud og tre av hans erfarne sabotører. En gruppe ungdommer fra Ullevål hageby, som ikke hadde like mye erfaring, men som hadde rikelig av pågangsmot, ble også med.
Selv om Sollie var medlem av kommunistpartiet er det vanskelig å se gruppen som en kommunistisk organisasjon. De fleste andre medlemmene kom fra varierende politiske grupperinger. Gruppen valgte selv de målene de ville angripe, men de målene var stort sett sammenfallende med de mål Milorg opererte mot.19
I august 1944 gjennomførte gruppen 2 aksjoner som en slags generalprøve. Ingen av aksjonene var helt vellykket og en av sabotørene ble drept i eksplosjonen. Det førte til en viss reorganisering i det 2 mann flyktet til Sverige, men de øvrige ville fortsette, men først måtte de skaffe seg penger.
Det skaffet de seg ved å rane Oslo Sporveier for 114124 kroner, det tilsvarer et millionbeløp i dagens penger. Dermed var de velberget. Partiet ville overta pengene og fordele dem til sine forskjellige grupper, men det nektet Sollie å gå med på.
I september og oktober arbeidet Sollie med planer om en stor aksjon mot skip som lå inne til vedlikehold og reparasjoner. Han skaffet seg villige medarbeidere blant arbeiderne på Aker og Nylands verft. Som ledd i forberedelsen brøt de seg inn i et sprengstofflager og stjal 2000kg sprengstoff og 25oo fenghetter.
Mens forberedelsene til den store aksjonen pågikk, fortsatte Pellegruppen med en rekke mindre aksjoner på Østlandet. Knottproduksjon og bilverksteder var foretrukne mål, i samsvar med den praksis Milorg hadde på den tiden.
I november 1944 ble det utført 26 sabotasjeaksjoner i Oslo-området, av dem hadde Pellegruppen ansvar for hele 8 stk.
Den største suksessen ble den stor sabotasjen mot fartøyene i Oslo. Etter omfattende forberedelser, der mange ansatte deltok, smalt det natten til 24. november samtidig på Nyland og Akers mekaniske verksted. Resultatet var at 6 skip, en tørrdokk og en 100 tonns løftekran ble totalskadet.
Oslogjengen av Milorg med Max Manus og Gregers Gram gjennomførte også vellykkede aksjoner mot tyske skip i Oslo havn. Aksjonene førte til en stor opprulling av motstandsgrupper, ikke minst innenfor Milorg.
Disse skipssabotasjene påførte tyskerne store vansker med å overføre 20. Gebirgsarmee fra Norge til frontene i Tyskland. De kamptrenede troppene fra Kolafronten rakk derfor aldri fram tidsnok til å delta i sluttstridene i Tyskland.
Etter storaksjonen mot skipene måtte noen av Pellefolkene rømme til Sverige, andre ble tatt av tyskerne. Det tok derfor litt tid for å reorganisere gruppen, men 16. januar 1945 var de i gang igjen. Da sprengte de en flytekran og en slepebåt på havna i Oslo.
På denne tiden var disiplinen i gruppen i ferd med å gå i oppløsning.
En del av folkene begynte med egne aksjoner utenfor Sollies og Milorgs kontroll.
Sollie bestemte seg da for å avvikle virksomheten. Mens arbeidet med avviklingen foregikk på Sollihøgda ble de angrepet av en stor tysk styrke. Sollie ble såret og deretter ble han og en del andre arrestert.
Han og noen av kampfellene ble dømt til døden av en tysk standrett, men av uforklarlige grunner ble ikke dommen eksekvert straks. Men alle trodde de var henrettet.
Slik hadde det seg at Sollie og kameratene hans dukket opp 8, mai i fin form.
Det hører med til historien at gjengen nesten lyktes med å rømme fra Akershus Landsfengsel ved å grave seg gjennom en murvegg og så klatre over takene helt til Oslo Militære Samfunn. Der ble de oppdaget og fanget inn igjen.
Kommunistenes organisajoner Nasjonalgarden og Saborg eksisterte helt til krigens slutt, men fra høsten 1944 gikk de mer eller mindre inn i aktiviteter som var ledet av Milorg.
Historieprofessor Magne Skodvin sa i et radiointervju 25 år etter krigen:” En ting er hevet over enhver tvil. Kommunistene hadde i motstandsarbeidet her hjemme en uvanlig, vel utbygget og effektiv organisasjon og tok skremmende tap – uten å la seg knekke.”
Kommunistene var aktive på flere felt, ikke minst på informasjonssiden, med illegale aviser. Innsatsen i Finnmark med partisaner som støttet Sovjetsamveldet var også av stor verdi i motstandsarbeidet. Disse aktivitetene ligger imidlertid utenfor rammen av denne artikkelen.
Anbefalt av Reidar Rykkje
Litteratur;
Leopold Trepper: Det røde orkester. Aschehoug, Oslo 1976
Asbjørn Sunde: Menn i mørket. Dreyer, Oslo, 1949.
Egil Ulateig: Raud krigar, raud spion. Samlaget, Oslo 1989
Arne Semb Johansen: Fem år for frihet. Cappelen, 1995.
Tor Arne Barstad: Pellegruppa. Cappelen 1987.
Lars Borgersrud: Nødvendig innsats . Universitetsforlaget.
Helge Krogh: 6. kolonne? Radikalt forlag. Oslo1946
Bakken, Larsen, Jørgensen: Død over de tyske okkupanter.
Informasjonsforlaget, Oslo 1998.