Månedens bokanbefaling februar 2009
For lesning i februar vil biblioteket anbefale at vi tar for oss "Jødehat" av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Reinhardt Lorentz. Den bør leses parallelt med "Islam og terrorisme" av Mark Gabriel.
Boken om jødehatet tar for seg den historiske utvikling av dette onde fenomenet.
Det som umiddelbart slår leseren er den utrolige evne misoppfatninger, mistanker og generell mistro har hatt til å overleve fra en generasjon til nye generasjoner. I hver ny generasjon har de samme gamle fordommene gjennom hundrevis av år skapt aggressivt hat mot en gruppe mennesker.
Generalisering på meget tynt grunnlag ligger til grunn for voldelige pogromer og annen forfølgelse i de fleste land i Europa.
Inntil Darwinismen dukket opp var hovedbegrunnelsen for jødeforfølgelsen av religiøs natur. I tiden før kristendommen ble gjort til stasreligion i Romerriket var der et konkurranseforhold mellom de kristne og de jødiske menighetene. De kristne pavene pustet etter beste evne til religiøs intoleranse. Det fortsatte de med i Middelalderen gjennom inkvisisjon og fordrivelse/ utvisning av jøder fra landområder som var dominert av kristne.
Luther og protestantene var minst like aggressive mot de jødiske menighetene som noen pave. Kongene så ofte et nyttig skatteobjekt i jødene. De sørget for utvisning og inndragning av jødenes eiendeler. Deretter slapp de enkelt nyttige jøder tilbake mot at de betalte ekstra skatt.
Den nyere antisemittismen fra tidlig 1800 tallet la etter hvert mer vekt på rasefordommer. Romantikktiden la vekt på nasjonal enhet og på nasjonale kulturuttrykk. Det nasjonale ønsket om etnisk ensartethet ga ny næring til det gamle latente hatet mot jødene. Det lå som en endemisk smitte i alle lag av befolkningene i Europa.
Tsarens Russland og senere nazistene utnyttet denne folkelige misnøyen i sin propaganda. I Russland og Polen ga det støtet til voldelige pogromer der frustrerte folkemengder herjet og drepte jøder i sine nærmiljøer. I Tyskland ble det statsorganiserte utryddelsesavdelinger som i nazistenes regi prøvde å gjennomføre etnisk rensing ved å ta livet av jødene på industriell vis.
Selv da rasetenkingen ga hovedbegrunnelsen for grusomhetene, levde de gamle populistiske forestillingene om at jødene drev med ritualdrap på unge kristne gutter og at de skulle sone sin skyld for drapet på Jesus.
Etter at nazistene var nedkjempet i 1945, og Hitlers dødsleirer var vel kjent, levde antisemittismen fremdeles sitt eget liv i store befolkningsgrupper. Det kom blant annet. til omfattende voldelige pogromer mot jøder som hadde overlevd og som kom tilbake til det som hadde vært deres hjem. Særlig ille var det i Polen der hundrevis av hjemvendende jøder ble massakrert.
I Stalins Russland hadde jødene en relativt god tid under krigen og like etter, men i 1947 strammet det seg til igjen. I oktober 1952 startet Stalin en aksjon mot det han kalte et ?sionistisk spionsentrum?. En rekke jødiske leger ble arrestert fordi de angivelig hadde sammensverget seg for å ta livet av fremtredende kommunister. ?Rettssaken? mot legene skapte pogromstemning mot jødene.
Umiddelbart etter Stalins død ble de dømte i den grad de enda var i live - sluppet fri, og myndighetene innrømmet at hele sammensvergelsen var oppspinn? (s 565)
Antisemittismen som fantes hos folk flest var nyttig for Stalin og han brukte den uten hemninger, slik andre folkeforførere gjør og har gjort i uminnelige tider. Innrømmelsen om at affæren var ren løgn forandret ikke stemningen.
Grunnen til at Mark Gabriels bok bør leses parallelt er at den behandler islamistbevegelsen ganske inngående. I den sammenheng viser han også hvordan jødehatet er blitt en del av drivkraften for islamistene. Han mener denne bevegelsen utgjør en fare for den livsformen som er utviklet i Vesten.
Han gjør en klar distinksjon. mellom islamistene og det han kaller alminnelige muhammedaner og verdsliggjorte muhammedanere som derfor ikke er ?ordentlige?. De to siste gruppene omfatter den alt overveiende del av verdens mange millioner muhammedanere.
Konflikten mellom Israel og palestinerne har ført til at jødehatet, som i hovedsak har vært et kristent fenomen, nå har fått nesten den samme dimensjonen for islamistene som den tradisjonelt har hatt i Europa.
Islamistene avskyr alt av det de kaller vestlig dekadanse, og de setter kreftene inn for å utrydde alle slike ytringer innen Islam. Det har de bare i liten grad lykkes med, derfor kaster de seg, etter Gabriels syn, ut i en kamp for å knuse Vesten.
Fanatiske islamister kan være i stand til hva som helst. Det har gjentatte aksjoner vist på mange steder rundt om i verden. Vi må derfor være på vakt for å hindre terrorangrep, og om de forekommer må de skyldige straffes etter ansvarlig rettergang.
Det må imidlertid ikke få oss til å frykte fremmede bare fordi de er fremmede og har andre religiøse forestillinger enn de som er vanlige her hos oss. Generalisering og fremmedfrykt kan nok en gang føre oss ut i det villnis som følger religiøse og rasemessige fordommer.
Anbefalt av Reidar Rykkje.