Februar 2010
SEBASTIAN HAFFNER | En tyskers historie: erindringer 1914-1933
I En tyskers historie møter vi en ung manns dagboksnotater fra perioden 1914-1933, nedskrevet som selvbiografi i 1939. Denne unge mannen tilhørte en generasjon tyskere som trådte sine barnsben under første verdenskrig, nådde sin ungdom under hyperinflasjonen på 1920-tallet og ble voksen under nazismens framvekst. Manuskriptet ble funnet etter at forfatteren døde i 1999, og ble første gang utgitt i Tyskland året etter.
Flere kritikere mente at teksten måtte være skrevet etter krigen. Den klare analysen av hvordan det tyske folk sakte ble nazifisert, sett innenfra, var rett og slett for klok, for god til å bli trodd.
Hvem var så denne forfatteren? Raimund Pretzel ble født i 1907 som sønn av en folkeskolelærer i Pommern. Faren ble siden rektor i Berlin og en betydelig utdanningsstrateg i Weimarrepublikken. Han foraktet nazistene, visstnok for en stor del fordi de raserte livsverket hans – den prøyssiske skolereformen. Faren døde i Berlin i 1935. Raimund studerte juss, men med ambisjon om å bli forfatter. 27 år gammel møtte Raimund Pretzel Erika Hirsch, en fraskilt jødisk kvinne med en sønn fra første ekteskap. Da Erika ble gravid tidlig i 1938, ble det klart at de måtte forlate Tyskland. Erika og sønnen reiste i juni, Raimund i august.
Pretzel fikk to pund i uka av sin forlegger i London for å fullføre sin selvbiografi. De var enige om at timingen var god. Spørsmålet på alles lepper var jo dette: Har samtlige tyskere blitt fullstendig gale? Typisk nok førte Pretzels ”frivillige” eksil til at han ble internert som fiendtlig utlending i England fra februar til august 1940. Krigsutbruddet førte også til at selvbiografien ble lagt til side (for alltid, skulle det vise seg). I stedet kastet Pretzel seg over et nytt prosjekt, som resulterte i utgivelsen av Germany: Jekyll and Hyde i juni 1940. Thomas Mann, som hadde lest et forhåndseksemplar alt i mai, lot seg imponere av analysen, og anbefalte sin amerikanske forlegger å gi ut boka.
Som journalist og forfatter antok Pretzel pseudonymet Sebastian Haffner, først og fremst for å beskytte familiemedlemmer som fremdeles bodde i Tyskland. Samtidig gir kunstnernavnet assosiasjoner til tysk kultur. Musikkelskeren Raimund Pretzel lånte navnet Sebastian av Bach og tok Haffner etter Mozarts 35. symfoni. Haffner vendte tilbake til Tyskland i 1954, og ble en av landets ledende journalister, kjent blant annet for biografier om Hitler og Churchill.
Hvorfor bør en så lese En tyskers historie? Haffner gir selv en begrunnelse i begynnelsen av sitt verk (her sitert etter den svenske oversettelsen):
Den historia som här skall berättas handlar om ett slags duell. Det är en duell mellan två sinsemellan mycket olika motparter: en synnerligen mäktig, stark og hänsynslös stat och en liten anonym, okänd privatperson. Denna duell utspelas inte inom det som vanligen betraktas som politikens område; privatpersonen är inte alls någon politiker, än mindre en konspiratör, en ”statens fiende”. Han befinner sig hela tiden avgjort på defensiven. Han vill inget annat än bevara det som han rätt och slätt betraktar som sin egen personlighet, sitt eget liv och sin privata heder. Allt detta angrips ständigt med ytterst brutala, om ock något klumpiga metoder av den stat som han lever i och som han har att göra med.
De fleste memoarene vi kjenner fra Tyskland i mellomkrigstida er skrevet av personer som ble forfulgt av nazistene. Verdien i Haffners betraktninger ligger i at han selv var arier, han sto ikke selv direkte i fare. Men om han avskydde Hitlers regime aldri så mye, ble han ingen aktiv motstandsmann.
Haffner skriver så uhyggelig godt at flere sider kan leses om og om igjen. Det jeg særlig vil trekke fram fra min egen leseopplevelse, er den vekten han legger på kameratskapets betydning for samfunnsutviklingen i Tyskland i første halvdel av 1900-tallet. Kameratskap er gift, hevder Haffner. Det kameratslige ytrer seg blant annet gjennom barnslighetstvang, ostrakisering av kvinner og straff som følge av brudd på kameratskapets koder. Han ser ”det vakre kameratskapet” som en unormal livsform, som et situasjonsbetinget kameratskap som går i oppløsning straks de ytre forutsetninger faller bort. Kjernen i kameratskapet, slik Haffner ser det, er å frita individet ansvaret for egne handlinger. Dyrking av kameratskapet har en bedøvende virkning på menneskesinnet.
For ikke lenge siden besøkte jeg kanonmuseet på Møvik utenfor Kristiansand, der tyskerne mellom 1941 og 1944 anla kystfortet ”Batterie Vara”. Anleggets innervegger ble dekorert med oppbyggelige fyndord og sentenser. Ett av dem lyder, i norsk oversettelse, slik:
Kampfellesskap fordrer kameratskap, og det opprettholdes best i nød og fare.
Haffners vei ut av Tyskland i 1938 fordret at han brøt dette kameratskapsbåndet. Han lot seg ikke sløve.
Sebastian Haffner
En tyskers historie: minner 1914-1933
Norsk oversettelse: Sverre Dahl
Oslo: Damm, 2002
261 sider
Anbefalt av Thomas V.H. Hagen