Månedens bokanbefaling april 2007
Denne gangen gjelder det to bøker om mobbing av barn. Begge går under begrepet faghistorie, men de er dramatiske som den beste røverroman. Baard H. Borge gir i sin bok "De kalte oss naziyngel" et bilde av barn som vokste opp i familier der en eller begge foreldrene ble dømt for landssvik. Han følger deres liv fra 1940 til 2007 og undersøker opplevelser i skolesituasjonen, i daglig liv i nærmiljøet og delvis deres liv som voksne samfunnsborgere.
Den andre boken er en rapport på grunnlag av en samfunnsvitenskapelig undersøkelse av oppvekst og senere voksen liv for barn født med en tysk soldat som far. Boken heter "Staten og Krigsbarna" og den er ført i pennen av Lars Borgersrud .
Begge bøkene føyer seg inn i en relativt ny sjanger som arbeider med traumer samfunnet har påført svake grupper. I denne gruppen finner vi arbeider som viser undertrykkelsen av samer og kvener i Finnmark. De har fått sin unnskyldning og lite mer. Skoletaperne har fått egen organisasjon med mål "å rette opp att alle feila fra i går". Taterne og sigøynerne har fått unnskyldning for samfunnets fremferd med tvangssterilisering og kidnapping. Barna fra Bastøy og Ulvsnesøy og andre barnevernsinstitusjoner får i rekke og rad oppreisning og delvis erstatning for ødelagt barndom.
Alt dette må være vel og bra dersom det fører til mer varsomhet og omtanke i omgang med minoriteter samt barn og unge. Det er en sentral målsetting for arbeidet ved Stiftelsen Arkivet at vi skal være vakthunder mot den type tendenser i vår egen tid og i vårt eget samfunn, alt etter mulighet og evne.
De to aktuelle bøkene er trist, men tankevekkende lesning. De gjør greie for feil vi har gjort, men de har tynt med forslag om hva som kan gjøres for å hindre gjentakelser.
Det er forståelig, om det ikke er akseptabelt, at isfronten mot voksne NS- folk var virksom til langt ut i 60-årene og tidvis enda lengre. At skoleunger fant mobbeofre blant NS barna er heller ikke egnet til å vekke undring. Unger kan være brutale og det har de alltid vært der høvet har gitt seg.
Høvet ga seg i rikt monn fordi mange foreldre fremdeles fulgte hjemmefrontparolen om isfront mot NS- folkene. Borge påviser endog at svært mange voksne tok del i mobbingen, eller unnlot å gripe inn mot den. Lærere, som hadde barna på skolen, unnså seg heller ikke alltid for direkte eller indirekte å delta i plagingen selv.
For ungdommer, og andre med NS bakgrunn, kan det vekke ubehag og motreaksjoner dersom NS- folk demoniseres. Jeg har registrert at dette blir drøftet blant våre omvisere og at de tar nødvendige hensyn.
Boken om tyskerbarna avdekker langt verre hendinger.
Borgersrud dokumenterer at myndighetene langt på vei lot seg lede av en instinktiv motvilje mot mødrene til tyskerbarna og til barna selv.
Allerede tidlig på sommeren -45 ble det etablert et Krigsbarnutvalg under Sosialdepartementet med oppgave å utrede saken om tyskerbarna. Utvalget hadde som mandat å fastslå fakta rundt disse barna og foreslå nødvendige tiltak.
Myndighetene hadde et klart inntrykk av at forholdene til "tyskertøsene" og deres barn var av sentral betydning for nasjonens videre liv. Opinionen, slik den kom til uttrykk i pressen og blant godtfolk, var hatsk. Mange stemmer reiste seg for at jentene, med barn, skulle deporteres til Tyskland som de angivelig hadde valgt fremfor Norge. Oppfatningen gikk også ut på at barnene ikke var ordentlig norske, de var mest tyske.
På høyt autoritativt nivå var der engstelse for at barnene representerte minusvarianter som uvegerlig ville bli en byrde for samfunnet. Utvalgets psykiatriske rådgiver uttalte at flertallet av jentene var tilbakestående og at de tyskerne som fant seg til rette med slike jenter også måtte være mentalt undermåls. Ungene ville derfor ha defekte gener fra begge foreldre og dermed var det svært sannsynlig at de også var tilbakestående. Den type genetikk-tenking var ikke fremmed for en del av medlemmene i utvalget. I det medisinsk/vitenskapelige miljø hang der fremdeles igjen forestillinger fra skallemålinger og forsøk på genetisk "forbedring" av tatere mv.
Det lå implisitt i oppdraget at utvisning (et penere ord for deportasjon) ville være den beste løsning på det problemet utvalget skulle løse. Statlige utvalg arbeider på byråkratisk vis og det gjorde heldigvis dette utvalget også. De sendte ut et rundskriv til alle kommuner for å få en oversikt over antallet tyskerbarn og deres adresser samt leveforholdene. Så tok utvalget ferie i 4 uker.
Da de kom tilbake, hadde de fått et administrasjonsproblem. Svarene som kom inn var få, de var ufullstendige og de hadde varierende kvalitet på mange felt. Her måtte det opprettes et kontor, og det ble gjort!
6 kontoransatte skulle rydde opp og kvalitetssikre opplysningene. På den måten gikk tiden, og en del av opinionstrykket ble borte. Våren -46 ble det åpenbart at der forelå en rekke praktiske og juridiske vansker som hindret utvisningsalternativet.
Imidlertid var en del tiltak allerede satt i verk.
Etter vedtak i regjeringen av 14. august -45 skulle kvinner som hadde giftet seg med sin tysker sendes til Tyskland med sine barn. Slike kvinner ble samtidig fratatt sitt norske statsborgerskap. Utvisnigsbeslutningen ble endret allerede 12.oktober samme år. Det skyldtes i hovedsak påtrykk fra alliert hold. Da hadde allerede mange kvinner blitt deportert. Etter 12. okt ble ingen nye sendt til Tyskland. De som fremdeles var i Norge skulle få fortsette med det, men de fikk ikke statsborgerskapet tilbake.
30 norske barn, som ble funnet på et barnehjem for Lebensborn ved Bremen sommeren -45, ble på fordekt vis brakt til Sverige. Der de ble adoptert bort uten at norske pårørende eller norske rettsinstanser ble konsultert.
Skjebnen til de gjenværende tyskerbarn artet seg på forskjellig vis. Alle ble diskriminert ved at mødrene ikke fikk barnebidrag eller barnetrygd. Flertallet har likevel klart seg greit, ikke minst takket være mødrenes innsats og støtte fra de berørte familiene.
En mindre gruppe var særlig uheldig. Det var barn som befant seg på Lebensborn-barnehjem i Norge. En del av dem ble hentet av sine pårørende, andre ble adoptert bort på betryggende måte. De som var igjen ble som gruppe innlagt på Emma Hjorts hjem for psykisk handikappede. En rekke av disse barnene var helt åndsfriske og skulle avgjort ikke ha vært på en slik institusjon. De fikk varige skader som gjorde dem handikappede for resten av livet.
Det er lite trolig at medlemmene av Krigsbarnutvalget var direkte ondsinnede eller særlig hevngjerrige. Det var nok heller ikke de ansvarlige politikerne eller byråkratene i Sosialdepartementet. Sosialminister Oftedal blant andre har fått et ettermæle som en utpreget human politiker.
Alle var imidlertid, til en viss grad, preget at tidens holdninger og oppfatninger. Det fremgår tydelig at de ansvarlige ble mildere stemt etter som tiden gikk. De fik også til noen ordninger som ikke ville vært aktuelle i sommeren 1945. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, men det er forstemmende å se hvordan ansvarlige myndigheter kunne trakassere uskyldige unger slik det ble gjort.
Det store spørsmålet er om vi kan være våkne og hindre at lignende urett blir begått i vår tid.
Anbefalt av Reidar Rykkje