Månedens bokanbefaling april 2010
26. november 1942 ble hundrevis av jødiske kvinner og barn arrestert av norsk politi. Sammen med mennene som var blitt arrestert 26. oktober, ble de deportert til Auschwitz. I tegneseriealbumet 26. november blir vi fortalt hvordan jødeaksjonen høsten 1942 ble opplevd av fire norske jøder som den gang var i alderen 12-19 år.
Dette er første gang emnet behandles så utførlig i denne sjangeren på norsk. Det var derfor en begivenhet da boka, som det har tatt tegneserieskaper Mikael Holmberg to år å lage, ble lansert 27. januar, på Den internasjonale holocaustdagen, tidligere i år.
Det var HL-senteret som i sin tid tok initiativet til et tegneserieprosjekt om det norske holocaust. Prosjektet har involvert tunge fagmiljøer og har fått støtte blant annet fra Fritt Ord og Norsk kulturråd. Ifølge HL-senteret er målet med albumet ”å øke den allmenne bevisstheten, særlig hos ungdommer, om hva som skjedde med jødene i Norge under krigen”.
Det fins ingen tvil om at emnet er viktig, og at resultatet er flott å se på. Men er 26. november også et vellykket stykke formidlingskunst? Har resultatet blitt så godt som det var grunn til å håpe?
Boka består altså av fire fortellinger. Det går forbindelseslinjer imellom dem, og det alle historiene har til felles er at de på en eller annen måte beskriver det som skjedde rundt arrestasjonene av jødene i oktober og november 1942. Oppmerksomheten er naturligvis ikke bare rettet mot hva som skjedde på den datoen som utgjør bokas tittel. ”26. november” blir mer en merkelapp på hele komplekset av årsaker til det som skjedde, både i Tyskland og her hjemme, og disse handlingenes ulike virkninger for enkeltmennesker, familier og det norske samfunnet som helhet. Tittelvalget er klokt, og vil helt sikkert føre til, om ikke annet, at flere lesere vil ta til seg kunnskapen om at dette er en helt spesiell dato i norsk historie.
Utvalget av fortellinger kan alltid diskuteres. Det kan likevel trygt slås fast at de historiene som kom med i boka bidrar til å belyse ulike sider ved ”26. november”. De tre første fortellingene ender med flukt til Sverige, den siste tar oss med til Auschwitz og tilbake igjen. Forfatteren av boka, Mikael Holmberg, er selv til stede, som intervjuer av og samtalepartner med henholdsvis Gerd Golombek, Siegmund Korn, Rosa Tankus og Samuel Steinmann.
Jeg er ikke i tvil om at dette tegneseriealbumet vil bli til glede og nytte for mange, men jeg er usikker på i hvilken grad dette faktisk gjelder for det som angivelig skal være den primære målgruppa, ungdommen. Det kan virke som om man har spurt seg hvordan ungdommen best kan nås, og at det man har kommet fram til er at valget av tegneserie som sjanger i seg selv gir svaret. Men ingen tegneserier fenger bare i kraft av å være tegneserie. For det er klart, gitt sjangeren har man valgt en svært tradisjonell, for ikke å si konservativ tilnærming til det historiske stoffet. På en måte er det befriende at man ikke har latt seg friste til å ville underholde yngre lesere fram til kunnskap om den norske jødeutryddelsen. 26. november er såpass nyansert, grundig og ordrik (!) at den inviterer til så vel refleksjon som fordypning. Varig læringseffekt sikres ikke gjennom lek, slik mange pedagoger helt forfeilet har det for seg, men gjennom hardt arbeid. På den annen side er det spørsmål om ikke den vekten som bevisst eller ubevisst er lagt på verdighet og etterrettelighet begrenser mulighetene for effektiv formidling og historiefortelling i dette formatet.
Synsvinkel og fortellemåte skifter ofte og til dels ganske mye. Den første fortellingen, Gerds historie, er kortest, og vel også teknisk sett svakest. Første rute, bokas aller første bilde, er imidlertid genial, og suger leseren rett inn i materien, in medias res. Historien er trolig tatt med (utelukkende) på grunn av den omstendighet at familien Philipson ble reddet fra deportasjon fordi drosjen deres ankom Vippetangen og ”Donau” for sent, kanskje eller kanskje ikke som ledd i en fordekt redningsplan fra politimannens og/eller drosjesjåførens side. Ut over dette, fins det ingen egentlig fortelling som bærer denne delen av boka. Derimot benytter forfatteren anledningen til å skrive inn en del generell historisk kontekst, som han siden kan dra nytte av i bokas neste kapitler.
I Gerds historie brukes tredjepersonforteller. I den neste, Siggis historie, lyder første setning: ”Jeg heter Siegmund Korn, kalt Siggi.” Forfatteren, Mikael Holmberg, dukker først opp i det tredje kapittelet, Rosas historie, som er bokas høydepunkt. Her gjør Holmberg et poeng ut av at fortellingen nettopp er resultat av samtaler mellom øyenvitne og forfatter i ettertid. Fortellingen får dermed en åpen struktur, som fungerer godt visuelt og formidlingsmessig.
Rosas og Sammys historier fungerer virkelig godt som fortellinger, av to grunner. For det første er handlingen spennende fordi de er klart avgrenset i tid og rom, de handler bare om seg selv. For det andre ser det ut som om jo mer handlingsdrevne fortellingene er, jo mer frigjørende virker det på tegneserieskaperens kreative utfoldelse. Mens de to første historiene framstår som verbaltekster med bilder som ren illustrasjon, utnytter de to siste historiene tegneseriens muligheter til fulle.
Bruken av virkemidler er gjennomgående klassisk. Her er for det meste lukket firkantet bilderamme, normalperspektiv, realistisk fargebruk og halvtotalt, totalt eller ultratotalt utsnitt. Når forfatteren en sjelden gang bryter dette mønsteret, blir det desto mer virkningsfullt. Noen steder blir det virkelig intelligent og elegant utført (som på side 55, der Quisling fra sin residens på Bygdøy følger ”Donaus” ferd sørover). Men andre steder (og særlig i Gerds historie) brukes ekspressive farger og uventet rammebruk til å demonisere overgriperne, noe som virker mindre gjennomtenkt. Den første historien er også skjemmet av innslag av psykologisering og kontrafaktisk spekulasjon som virker helt malplassert i denne sammenhengen.
Konklusjonen er likevel enkel: Til tross for at boka ikke er lytefri, er dette viktig litteratur som bør leses av alle.
...
Mikael Holmberg 26. november: Fire fortellinger fra det norske Holocaust No Comprendo Press/HL-senteret, 2010 72 sider
...
Anbefalt av Thomas V.H. Hagen