Månedens bokanbefaling april 2008
”Over grensen?” av Arnfinn Moland.
Arnfinn Moland har skrevet et profesjonelt historieverk om Hjemmefrontens likvideringer av farlige angivere og andre farlige hjelpere på okkupantenes side.
En slik fremstilling var ikke ønsket i den nære etterkrigstid. Holdningen var at de som hadde måttet utføre likvideringene, hadde hatt det vanskelig nok. De burde ikke belastes med rettslig vurderinger av de handlinger de hadde utført i motstandsarbeidet. De burde heller ikke utsettes for hat/motvilje fra ofrenes pårørende.
Gamle nazister i fylkingen rundt avisen ”Folk og Land”, mente imidlertid at likvideringene var kriminelle handlinger som måtte etterforskes, og gjerningsmennene måtte straffes. Disse grupperingene agiterte for sitt syn, og de vant en del sympati og støtte også hos seriøse historikere. Dette pågikk i mange år uten at det førte til noe særlig oppmerksomhet.
I 1996 ga Egil Ulateig ut en bok som behandlet disse begivenhetene. Den var sterkt kritisk til Hjemmefrontens aksjoner. Den inneholdt dessuten mange direkte feil. Feilene var såpass mange og alvorlige at forlaget inndro opplaget og rettet en del, for så å sende den ut i ny utgave. Der ble likevel påvist nok feil til at forlaget måtte inndra denne utgaven også. Den tredje utgaven er blitt værende.
Kjell Fjørtoft fulgte opp Ulateigs suksess med en bok om samme emne i 1997. Den viste samme negative holdning til likvidasjonene og den inneholdt også til dels grove feil.
De fleste av feilene hadde sin rot i agitasjonen i Folk og Land.
Moland begynner sin bok med å klargjøre forholdene da styrkene i Nord Norge kapitulerte 10. juni 1940.
Det var ingen tvil, verken hos den norske regjering eller hos tyskerne, om at regjeringen, i eksil, fortsatte krigen mot Tyskland. Norske marinestyrker og fly var allerede i England og regjeringen hadde med militære embetsmenn til å lede den videre krig derfra. Handelsflåten var dessuten hele tiden under regjeringens kontroll.
Quisling var også helt klar over at det hersket krigstilstand, og derfor prøvde han å få en fredsslutning med tyskerne uten at det lyktes. Grupperingen rundt Folk og Land har hevdet at krigen opphørte da de norske styrkene i Nord Norge kapitulerte. Deres handlinger var derfor, etter deres mening, ikke landsforræderi, og hjemmestyrkenes handlinger var lovstridige av samme grunn.
Moland viser bla til utredning fra professor Andenes som utvetydig slår fast at det eksisterte krigstilstand. Han presenterer også en del klargjørende definisjoner om hva som må til for at en lovgyldig likvidasjon kan utføres. I de aller flest sakene har de fastsatte prosedyrer vært fulgt, men i enkelte har nødretten vært avgjørende. Tyskere og nazister som ble drept i åpen skuddveksling faller ikke inn under definisjonen.
Likvidering av farlige motstandere er en del av krigens rett. De likvideringene som ble foretatt etter ansvarlige myndigheters ordre var krigshandlinger og derfor ikke gjenstand for rettslig prøving i ettertid. Den samme linjen fulgte det danske oppgjøret etter krigen, men her var det mer tvil om Danmark var i krig med Tyskland. Både i Norge og i Danmark tok lederne for Hjemmefronten ansvar for likvideringene som var godkjent, og som derfor var krigshandlinger utenfor gjeldende lover i fred.
Moland har hatt full tilgang til alle kilder om virksomheten, også de som hittil har vært hemmelige og unntatt offentligheten. Han har gransket kildene med stor grundighet og fått all den hjelp han ønsket fra de forskjellige arkiver som ble benyttet. Slik tilgang hadde ikke Ulateig og heller ikke Fjørtoft, derfor ble deres fremstillinger mer unøyaktige, hvilket de begge innrømmer og beklager.
I to tilfeller ble det juristmat av drap som skjedde i gråsonen mot selvtekt. Det ene gjaldt et jødisk ektepar som ble drept av grenselosene, angivelig fordi de utsatte aksjonen for dødelig fare. Losene ble frikjent for drapene fordi de angivelig handlet i et slags selvforsvar, men de ble straffet for ran av penger og verdisaker.
Det andre tilfellet gjaldt Gulostens drap på to ubevæpnete tyske krigsfanger etter at krigen var slutt. Den saken ble henlagt etter en meget tvilsom prosess.
Gulostens private drap på Raymond Colberg og to drap utført av folk fra Osvaldgruppen, etter gruppens eget initiativ, er i ettertid godkjent som lovgyldig likvidering.
I et avsnitt behandler Moland fenomenet ”Blumenpflucken”.
I den forbindelse påviser han 11 mord utført av Gestapo i den hensikt å gi Hjemmefronten skylden for drapene. Noen av disse mordene er tidligere feilaktig oppgitt som Hjemmefrontens likvidasjoner. I disse tilfellene har altså Folk og Lands agitasjon båret de frukter som var ønsket.
Moland har dokumentet 82 tilfeller av godkjent lovlige likvidasjoner. Dette tallet er trolig det mest troverdige som kan fremskaffes. Likevel reserverer han seg mot at feil kan forekomme.
Molands bok gir et saklig og autoritativt inntrykk av hva som foregikk og hvordan slike saker ble behandlet av Hjemmefrontledelsen og regjeringen i London. Boken er imidlertid tydelig preget av debatten om de feil som har vært gjort. Der er delvis tungt språk og fremstillingen skjemmes av alt for mange trykkfeil. Likevel er det en leseverdig og meget informativ bok.
Arnfinn Moland: Over grensen? Orion forlag 1999.
Andre bøker om emnet:
Peter Ørvig Knudsen: Efter drabet. Gyldendalske boghandel, Nordisk forlag a/s. 2001.
Egil Ulateig: Med rett til å drepe. Tiden Norsk forlag. 1996
Kjell Fjørtoft: Oppgjøret som ikke tok slutt. Gyldendal 1997
MONITOR – antinazistisk tidsskift. ”Ulateigs tåkelegging av frihetskampen” Internett.
Anbefalt av Reidar Rykkje