Månedens bokanbefaling august 2009
Månedens bok er tilgjengelig i ”Fredsbiblioteket” og heter ”Power, Politics and Culture”. Forfatteren heter Edward W. Said.
Said er en kjent offentlig debattant og foredragsholder med et internasjonalt publikum. Han er født i det nåværende Israel og hadde sine første barneår i Jerusalem.
Sammen med foreldrene flyktet han til Egypt da staten Israel ble opprettet. Der fikk han sin grunnopplæring. Den er siden blitt utvidet med studier i flere land og ved mange universiteter, hovedsakelig i USA.
Da boken ble utgitt i 2001 var Said professor i ”English and Comparative Literature” ved Columbia University.
Boken består av intervjuer som Said her gitt i mange forskjellige sammenhenger over en periode på 24 år. I denne fremstillingen vil jeg behandle noen sentrale poeng fra tre intervjuer der han drøfter forholdet mellom Israel og Palestina som nasjoner, folkegrupper og religiøse trossystemer.
Saids 1. premiss, som går igjen i alle tre artiklene, er at jødene før 1947 ikke var noen nasjon, og at palestinerne den gang var elementer av befolkningen i Midtøsten uten et selvstendig nasjonalt preg. Da staten Israel ble opprettet fikk vi samtidig israelere og palestinere. Israelere er alle innbyggere i Israel, uansett om de er jøder eller arabere. Palestinere er alle innbyggere i Gaza og på Vestbredden, enten de er av arabisk eller jødisk opprinnelse. Araberne som ble palestinere, hadde riktignok hjemstavnsrett i området siden de hadde bodd der i uminnelige tider. Jødene som ble israelere og settlere på Vestbredden kom derimot fra mange verdenshjørner.
Israel ble opprettet i et ”Window of Opportunity” som følge av vedtak i FN, som den gang var dominert av USA og de Europeiske landene. Europeerne var, med rette, tynget av skyldfølelse for Holoucost, og som kolonimakter hadde de liten evne til å forestille seg effekten av å plante en hel folkegruppe i et område som allerede var tett befolket. Storbritannia ga opp å administrere mandatområdet på grunn av jødisk terrorvirksomhet mot britiske myndigheter og mot lokale innbyggere. Blant de mest brutale var Irgun Zvai Leumi og Stern banden, begge bandene var ledet av menn som senere ble statsministre i Israel. I USA ønsket Truman å bli gjenvalgt som president, derfor lot han seg påvirke av jødisk lobbyvirksomhet. Til alt overmål var Sovjetsamveldet, for en gangs skyld, positivt innstilt ut fra egne interesser.
Premiss nr 2: Bibelske løfter om Kanaans land til datidens jøder er ikke gyldig rettesnor for internasjonal politikk av i dag. Said hevder at Israel har utvidet sitt territorium i strid med folkeretten og i strid med FN vedtak. Det skjedde under krigen i -48 og etter senere kriger, som har blitt påtvunget landet, med annektering av Golanhøyden og Jerusalem. Etter den tid har det skjedd ved urettmessig kolonisering i okkuperte områder på Vestbredden og for eksempel ved bygging av vernemuren mot selvmordsbombere og andre uønskede elementer.
FN resolusjon nr 242 krever tilbakelevering av områdene som ble okkupert i 1967, uten at det har ført til positive tiltak fra Israels side. Alt dette har Israel kunnet gjøre i kraft av at landet har bygget seg opp til en overlegen militærmakt, delvis etter kriger som Israel selv har startet i trygg forvissning om å være den sterke part. Tapstallene som antyder et forhold med 1 til 100 i Israels favør viser at de har hatt rett i sin visshet.
Said hevder at palestinsk kamp i form av Intifada, selvmordsaksjoner, rakettangrep og andre motstansytringer vil fortsette i det uendelige, fordi det er den undertryktes rett og deres eneste mulighet til selvforsvar. I Midtøsten oppfatter dessuten folk flest striden delvis som en fortsettelse av krigen mellom Vesten og Islam, som har pågått i ca 1400 år. Det er en kamp som ingen av partene kan vinne med militære midler.
Said ser en mulighet for fred i en form for tostatsløsning som jo også ligger til grunn for de fleste internasjonale meglingsforsøk. Utgangspunktet må, etter hans syn, være at begge parter anerkjenner hverandre, ut fra dagens situasjon. Den nære historie må legges bort og ”nye ark med tegnestifter til” må deles ut. Kravet om at Israel må ha grenser som kan forsvares må skrinlegges, fordi slike grenser ikke eksisterer lenger på vår jord.
Under slike betingelser trengs det ikke store endringer. 700000 palestinere kan fortsatt bo der de er i Israel og 50000 israelske bosettere kan bo der de er i en palestinsk stat. Nøkkelen ligger i suvereniteten og i at alle må være likeverdige og likestilte.
Israel må ha suverenitet over alle innbyggere, palestinske så vel som israelske, innen for egne grenser. Palestina må på sin side ha full suverenitet over jødiske settlere og palestinere på Vestbredden og i Gaza. Flyktninger i nabolandene må integreres der de er, på samme måte som Israel har tatt i mot og integrert de sefardiske jødene (jøder som har levd i Midtøsten og Nord Afrika).
Etter Saids utsagn motsvarer, i hovedsak, disse to gruppene hverandre antallsmessig og sosialt. Jeg vil tro at det er en for summarisk og urealistisk måte å se på problemet.
Saids tredje hovedpunkt er at palestinerne er den forfulgte og undertrykte part. Israelsk propaganda har lykkes med å fremstille palestinerne som ” slemme mennesker som skader israelerne, mens alle fakta viser at det er det motsatte som skjer.”
En kan gjøre seg mange andre betraktninger om realismen i det Said fremfører. Hvor sannsynlig er det for eksempel at bosettere på Vestbredden vil underkaste seg palestinsk suverenitet? Erfaringene hittil peker ikke i den retning. Sterk uro mellom religiøse og etniske minoriteter og majoriteter i samme stat er et kjent fenomen. Her kan nevnes i fleng: Nord Irland, Baskerland, Ruanda-Burundi, Balkan, Tsjetsjenia og Afghanistan.
Et annet tvilsomt forslag er å legge den nære fortid bak seg og begrave den. En mer farbar vei har Nelson Mandela pekt på og utviklet i Sør Afrika.
Andre steder kan vi oppleve en nærmest sykelig dyrking av fortiden. Eksempler kan være Oransjeordenens opptog med skalk og ordensbånd, eller serbernes feiring av eget nederlag mot tyrkerne i et middelalderslag i Kossovo. Her på berget hører vi fremdeles bitre hyl fra nazister og medløpere som føler seg forfulgt og ringeaktet 65 år etter krigen. Slik tolking og dyrking av historien er ikke fruktbar for gjensidig forståelse.
Når jeg har trukket frem disse tre intervjuene blant bokens 29 er det fordi de behandler et evig aktuelt emne på en litt utradisjonell måte. Jeg tror det er nyttig å høre mange stemmer i en slik sak, der jeg selv finner det vanskelig å skifte sol og vind. Hva er årsak og hva er virkning? Dette er det gamle problem med høna og egget, samtidig som det er en moderne Gordisk knute. En rettferdig og enkel løsning ligger nok fremdeles langt inne i fremtiden.
Min fremstilling her er overfladisk og summarisk. Den kommer ikke i nærheten av originalens dybde og innsikt. Derfor anbefales intervjuene til selvstudium.
De andre intervjuene er også interessante og vel verdt å bruke litt tid på. De beveger seg alle i grenselandet mellom politikk og kultur i videste forstand, men Said er spesielt opptatt av musikk og historie.
Anbefalt av Reidar Rykkje
Power,Politics and Culture. Edward W. Said.
Bloomsbury, London
Omtalte artikler:
Can an Arab State and a Jewish State Coexist?
What People in the U.S. Know About Islam is a Stupid Cliché.
A State, Yes, But Not Just for Palestinians.