Kjartan Fløgstad på Arkivet
Kjartan Fløgstad besøkte Arkivet tirsdag 1. desember. Der fortalte han om sin siste bok Grense Jakobselv. Boken starter i Flensburg i Nord-Tyskland, hvor generalstatsadvokat og dobbeltdoktor Paul von Damaskus gravlegges etter et langt og tilsynelatende fortjenstfullt liv. Til stede er gamle venner som dr. Otto Nebelung, dr. August Glahn, redaktør Sievert Christensen og den norske overvåkningspolitimannen Alf Magnus Mayen. Han er sønn av Aida Wiik af Pettersen, som var en venninne av både Damaskus og Nebelung.
Begravelsen foregår i verdige former, som det sømmer seg når en innehaver av Forbundsrepublikken Tysklands Store Fortjenestekors skal jordfestes. Ikke minst er dr. dr. Damaskus kjent for sin innsats mot ekstremisme til både høyre og venstre, derfor kommer det dobbelt overraskende når noen, en eller annen, retter ut armen til tysk hilsen.
Her er det nok ugler i mosen, ja. Og ikke nok med det: «Der Tod ist ein Meister von Deutschland» konkluderer Mayen etter seremonien, med henvisning til Paul Celans dikt Todesfuge, et dikt som refererer direkte til holocaust. Her er det åpenbart et helt uglerede i mosen.
Så er det tilbake til starten av tidslinjen, til München, den 29. oktober 1929, hvor Damaskus og Nebelung, foreløpig uten «von», har skoletime med rektor Gebhard Himmler. Det er Nebelung som forteller om timen, om Sokrates-elskeren og greskfilologen og hans ufravikelige krav til dannelse. Allerede her begynner utfordringene for leseren av Grense Jakobselv.
Nebelungs påstand om at Gebhard Himmler først og fremst var opptatt av de gamle klassikere har nemlig ikke støtte i andre kilder, som hevder at rektoren privat, og overfor sine barn, deriblant Heinrich Himmler, foretrakk tyske sagaer og tysk storhet, altså at Gebhard Himmler snarere enn å formidle den store internasjonale sivilisasjon til sin sønn, i realiteten videreførte den tyske nasjonalsangens prioritering av Deutsche Frauen, deutsche Treue, deutscher Wein und deutscher Sang. Nasjonal romantikk, altså, ikke kosmopolitisk klassisisme, noe som er en avgjørende forskjell i denne bokens sammenheng.
Og hva sier Nebelung om rektors sønn Heinrich, pr. oktober 1929? Jo, at HH «skal være Hitler-tilhenger, men ikke fanatisk». Forbløffende, tatt i betraktning at Heinrich Himmler ble «rikstaler» for NSDAP allerede i 1925 og den 6. januar 1929 ble utnevnt til Reichsführer SS av Adolf Hitler personlig.
Otto Nebelung er med andre ord en gjennomført upålitelig forteller. Man kan ikke stole på et ord av det han sier. Men det er ikke så rart. Han blir en medløper til nazismen, og, skal det vise seg, en krigsforbryter. Hva er det denne nazisten vil?
Ikke så ganske lite. Gjennom alle de 436 sidene i Grense Jakobselv er Nebelung en mann med et knippe grunnleggende holdninger og påstander. Nemlig at nazismen ikke var et brudd med europeisk humanisme, men en logisk videreføring av den, at samkvemmet mellom den borgerlige elite og nazismen var naturlig og smertefritt, og at Vesten etter krigen gjerne inkorporerte nazistene, ikke minst for å videreføre nazismens kamp mot kommunismen.
Å få grep om lesingen av denne boken er en stor utfordring. Da de allierte anklagerne eksaminerte Hermann Göring i Nürnberg, hentet Riksmarskalken frem hele sitt repertoar av sjarm og autoritet og vekslet silkemykt mellom kvarte sannheter, halve løgner og full unnvikelse i sin ikke svært nøyaktige gjenfortelling av Det tredje rikets historie. Det er en tilsvarende oppvisning man møter i Otto Nebelungs memoarer.
Gjennom Otto Nebelungs fortelling gir Kjartan Fløgstad oss en veritabel lærebok i retorisk frekkhet, nærmest et kunststykke i seg selv. Et eksempel er Nebelungs fremstilling av studentene som brant bøker i de famøse autodafeene 11. mai 1933. Han forteller leseren at blant bokbrennerne var også «den upolitiske 'Deutsche Studentenschaft', blomen av Tysklands akademiske ungdom». «Aha,» tenker kanskje en uoppmerksom leser, «så også upolitiske studenter brant bøker? Nazistene skilte seg ikke ut?»
Ja, det er altså det Nebelung vil ha oss til å tro. I realiteten hadde nazistiske studenter full kontroll over DS allerede i 1931, og i 1932 kom årsmøtedeltagerne i nazipartiets uniform. Ikke så veldig upolitisk.
Disse teknikkene fortsetter med marerittaktig konsekvens. Nebelung gleder seg over den nazistiske Nietzsche-tolkeren Alfred Baeumlers oppstigning til parnassets høyder. Men omstendighetene rundt gjør det umulig å akseptere dette som et argument om sammenhengen mellom humanisme og nazisme, tvert imot: Thomas Mann avfeide Baeumler som en Hitler-profet, og hele det filosofiske etterkrigstidsmiljøet har tatt unison avstand fra ham. Med ett unntak, ett som i dette tilfelle virkelig bekrefter regelen: Martin Heidegger.
På tross av at Fløgstad mirakuløst har gjort ham til en fascinerende og utfordrende figur, er Otto Nebelung til syvende og sist tom og innholdsløs. Han sliter med de samme problemene som Max Aue i Jonathan Littells De velvillige, han vekker ingen personlig sympati eller medfølelse og har en altfor dårlig sak. Fordi faktafremstillingen er så vidt tendensiøs og fortelleren så falsk, nærmer også forfatteren seg en grense for leserens evne til å lese kritisk.
Det er masse sound and fury, men Nebelung er insubstansiell som et spøkelse, et barn av tåke slik navnet tilsier. Hans påstander om å tilhøre eliten undergraves hele tiden av hans løgnaktighet og forvrengninger, og det er for mye mas og insistering om å være Tysklands blomst og anstendighet og dannelse inkarnert. Med Shakespeare igjen: The lady (eller i dette tilfelle the nazi) doth protest too much.
For eksempel: Hans forsikringer om at et tiltak er anstendig hvis over halvparten av dem som vedtok det har doktorgrader, er selvsagt ikke europeisk humanisme, men snarere en blanding av konfusiansk lydighet og premoderne autoritetsdyrkelse fra tiden før revolusjonen i 1789.
Nebelungs overfladiskhet er konstant: Det spises av vakkert porselen i et sett, det drikkes hele tiden av tunge krystallglass, man røyker sigarer, man kjører stabsbil i krig og Maybach i fred, og man besøker sine mange villige elskerinner. Elitens utvendige symboler er på plass, men det er ingenting bak fasaden. Nebelung mumler kanskje noe klassisk, men har ingenting å si om hybris og nemesis selv når Riket brenner. At kulturen skulle ha noe å fortelle ham blir aldri en mulighet. Elite? Jo da, han synes nazidikteren Hanns Johst er pinlig, men nevner vel knapt ett eneste skikkelig litterært verk, kanskje en strølinje om Thomas Manns Doktor Faustus et sted. Kort sagt: Alt ved Nebelung bekrefter nettopp emigranten Manns ord: Der jeg er, er den tyske kultur. Altså: Ikke i nazi-Tyskland.
På toppen av dette beskriver Nebelung krigen i Norge som en artig lek uten motstand. I Nebelungs verden ble ingen tyske kryssere senket, ingen døde på Midtskogen og ingen i Vinjesvingen. Tyskerne ble ikke kjempet i kne i Narvik. Igjen ser Nebelung bare det han vil se: Nordmenn som var positive til nazismen, forståelsesfulle over nyordningen, politiminister Jonas Lie og hans høyre hånd Karl Martinsen. Alte Kameraden overalt, hurra! Eller som gamle tyske soldater sa etter krigen, til grenseløs norsk irritasjon: «Norwegen? Schönes Land, nette Leute.» Én mann, dr. Hokstad, yter motstand. Interessant nok beskrives hans endelikt som tatt rett ut fra motstandsklassikerne Og tok de enn vårt liv eller Slik dør menn. De torturerer ham, han dør heroisk.
Her kommer nok Fløgstads egen antifascistiske skolesekk frem. Han er, som 95 prosent av oss, en kulturell etterkommer av Hokstad og ikke Nebelung. De som feirer motstandsfolkene og ikke frontkjemperne. Om Fløgstad personlig er fristet til å tro på enkelte av Nebelungs påstander? Baader-Meinhof-venstre og det ekstreme høyre har møttes i ideen om samkvem mellom borgerlighet og fascisme. Fløgstad har et essay i Samtiden om temaet, en sakprosapendant til romanen, hvor han presenterer argumenter for et slikt syn.
Otto Nebelungs etterkrigstid blir en eneste lang rehabilitering av nazister til fremskutte posisjoner: Han insinuerer at alt er som før. Men om det er vanskelig å innpasse virkelighetens førkrigstid og krig i Nebelungs verdensbilde, blir det enda verre etter krigen.
Selv om det selvsagt er mange som aldri har angret, blant dem mange norske NS-folk og frontkjempere, oppga mange rehabiliterte og/eller denazifiserte embets- og tjenestemenn sine nazistiske ideer eller spilte ikke noen politisk rolle. Personidentitet og politisk identitet er to forskjellige ting, noe Nebelung har vondt for å akseptere. Og villedningen hans slutter ikke selv om opptredenen i boken blir mer sparsom. Han fastslår triumferende at nazisten Kurt Jaager var en høyt skattet statsadvokat til han avgikk av personlige årsaker i 1959. Men tyske kilder kan tvert imot røpe at Jaager fikk valget mellom å fratre eller bli straffeforfulgt for krigsårene.
På et tidspunkt overtar Alf Magnus Mayen boken. Han er politimann i overvåkningen og er med på å avsløre «Stay behind-gruppene», som var grupper som skulle sabotere en eventuell sovjetisk okkupasjon, og som hadde en ganske ukontrollert tilværelse i skygge og hemmelighet. Mayens tilknytning til Damaskus/Nebelung skaper sammenheng i romanen, men gir også en realistisk kontrast til Nebelungs frastøtende seierssikre selvtilfredshet, ved at Mayens mor og stefar, en offiserselskerinne og en kollaboratør, skildres som etterkrigstidens tapere, stadig mer forfyllede og ensomme i sin utstøtthet. Alf Magnus Mayen er i det hele tatt et mye mer troverdig vitne enn Nebelung.
Til syvende og sist har Otto Nebelung lite nytt å si oss. Fabrice d'Almeida og andre har oppsummert i sakprosa hvordan deler av tysk elite endte i en djevelpakt som kunstnerisk er utforsket i Luchino Viscontis film De fordømte, Thomas Manns ovennevnte Dr. Faustus og Klaus Manns bok Mefisto blant andre. Men at dette skulle være intimt knyttet til dannelsesborgerskapet, eller at fascismen er en nødvendig fortsettelse av borgerlighet, blir ikke sannsynliggjort.
Hartley Shawcross, britisk hovedanklager i Nürnberg og selv sosialist, oppsummerte forskjellen mellom naziregimet og den forutgående borgerlige republikken med dette: nazistene brøt alle konvensjoner de borgerlige hadde sluttet seg til.