Kafkas pornosamling og Hamsuns Hitler-flørt. Trenger vi egentlig vite om dette?
Grimstad kommune vil lage et Hamsun-museum i bygningen hvor forfatteren ble dømt etter 2. verdenskrig. Et splittet bystyre besluttet tidligere i år at plassen foran den tidligere rettsbygningen skal hete Knut Hamsuns plass. Kontroversen knyttet til forfatterens relasjoner til Nasjonal Samling og Adolf Hitler har tent flammen i en allerede opphetet debatt. Fortjener han virkelig sin egen plass? Igjen blir vi minnet på historiens betydning og aktualitet. Det er først når vi våger å ta med alle sider ved Hamsuns historie vi kan lære noe nytt om oss selv og den tiden vi lever i. Vi skylder Hamsun dette.
For en tid siden ble det kjent at noen forskere hadde funnet pornografisk litteratur og grove pornografiske bilder i dikterstuen til Franz Kafka. Forskerne hadde visst om dette lenge uten å formidle det videre. Begrunnelsen var at de ikke ville ødelegge bildet av Kafka som var skapt i folket ved å trekke han ned på nivå med oss andre `mindre åndelige mennesker`. Å lese Kafkas hovedverk ”Prosessen” etter disse nye opplysningene, gir boken nye, mangfoldige dimensjoner. Kanskje var det skammen og skylden knyttet til Kafkas ”hemmelighet” som ligger bak plottet i ”Prosessen”?
På samme måte har de mindre flatterende sidene ved Knut Hamsuns liv betydning for hvordan jeg leser historiene han skrev. Hans sammensatte og kontroversielle personkarakter åpner opp for nye refleksjoner og tolkninger som kan berike leseropplevelsene.
Dersom en ikke forholder seg til spørsmålene om Hamsuns forhold til Hitler og Nasjonal Samling, vil historien om Hamsun bli uinteressant og på mange måter irrelevant for kommende generasjoner. Det å fortelle alle sidene ved historien om Knut Hamsun, også de sidene vi helst ikke vil tro er sanne, eller de vi missliker, er i tråd med et nyere dannelsesideal som åpner opp for innlevelse, refleksjon og empati. Dannelse er et mangfoldig begrep som handler om mye mer enn det å pugge latin eller å lære å ta av seg luen når du kommer inn i stuen. Slik begrepet brukes i dag handler det mer om evnen til å se seg selv og andre fra ulike perspektiv og det å forholde seg til motsetninger og mangfold samtidig som du bevarer en fast kjerne i deg selv. Dannelse gjennom innlevelse, empati og historiebevissthet er viktigere enn blind lydighet mot dannelsesideal.
Vi lever i et mer eller mindre gjennomsiktlig informasjonssamfunn hvor vi hele tiden blir konfrontert med mange og ofte motstridende fortellinger knyttet til en og samme sak og person. Den digitale verden kler av Keiseren. På mange måter er tiden forbi da det gikk an å gjøre personer om til ikoner, hvor blankpolerte bilder skulle fungere som dannelsesidealer.
Derfor vil jeg påstå at det er først når en våger å stille de vanskelige spørsmålene om forfatterens liv at fortellingene om Hamsun kan legge grunnlaget for dannelse. Ved å la historiefortellingen reflektere dilemmaene og kontroversen om hva Hamsun egentlig mente med for eksempel nekrologen han skrev over Hitler, gjøres historien levende og det åpnes opp for refleksjon. Det oppnår en først når historien fortelles på en slik måte at det åpnes opp for, gjennom empati, å leve seg inn i Hamsuns liv. Ved å reflektere om hvordan Hamsun også var påvirket av en samtid og en fortid som dannet grunnlag for hans orientering mot en fremtid, kan jeg relatere historiene til mitt eget liv ved å stille spørsmålet; Hvordan er mine holdninger og valg i livet knyttet til den tiden jeg lever i? Hvordan skiller jeg mellom rett og galt? Hvordan ville jeg reagert om jeg hadde levd på Hamsuns tid?
Det er ved å åpne opp for identifikasjon og innlevelse historiefortelling kan bidra til identitetsdannelse. Og for Grimstad som ønsker å danne identitet som kulturby, er dette helt avgjørende.
Berlin er et godt eksempel på hvordan den mer skamfulle delen av historien lever side om side med, og i mange tilfeller i forhold til, et yrende kulturliv. En av de beste tomtene i Berlin er gjort om til et enormt minnested for Holocaust. Dersom du tar deg tid til å se deg om er det små minnesteder og symboler over alt i Berlins gater som forteller om fortidens feilgrep. På Bebelplatz, ved siden av den ærverdige statsoperaen, er det bygget en monter i bakken med tomme bokhyller på stedet hvor bokbrenningen i Berlin ble foretatt 10. mai 1933. Mellom travle føtter på vei over plassen ser du plutselig ned på de tomme opplyste bokhyllene og du tvinges til å stoppe opp. Om du stopper opp bare for en liten stund, så bærer du tankene og refleksjonene med deg. Det er denne brytningen, disse små lysbildene fra fortiden som er så viktige. Berlin har lyktes å bli en av Europas fremste kulturbyer, ikke ved å blankpusse og dekke over den delen av historien de ikke er så stolte av. Snarere tvert om.
Dersom en nøyer seg med å bygge statuer i bronse av Hamsun som peker mot horisonten og glemmer historien han bærer med seg, vil en slutte å se i hvilken retning han peker, men nøye seg med å se på fingeren i stedet.
Av: Kjetil Grødum, Stipendiat og Forskningskoordinator, Stiftelsen Arkivet.