Arkivet - 7. mai kl 1800
Foredrag: "Rettsoppgjøret" v/lagmann Hanne Sophie Greve.
Utdrag fra forestillingene "Grinirevyen" og "Bak blendingsgardinene"
Det norske rettsoppgjøret hadde ikke først og fremst forsoning som mål. Hensikten var rettferdighet og en behandling i ordnede juridiske former. Hjemme- og utefront hadde kjempet for demokrati og rettsstat, og etter krigens slutt skulle rettsstatens prinsipper og normer igjen gjelde - ingen selvtekt eller lynsjjustis. Forsoning var i høyden et sekundært mål. På dette punkt bidro derfor oppgjøret lite. Det var nok en del av oppgjørets ideologi at når straffen var sonet, skulle alt være oppgjort, og de dømte skulle integreres i samfunnet på nytt. Det ble de da også stort sett hva gjaldt yrke og næring. Det var verre med den sosiale og psykologiske tilgivelse. Krigstidens isfront forvitret bare langsomt, skammen ble hengende igjen, og taushet, like fullt som fortsatte anklager, ble et problem å hanskes med. Barn følte det og trakk det med seg for resten av livet.
Omfanget av rettsoppgjøret er det iallfall ingen tvil om, heller ikke om hvordan det bare var en del, riktignok den største, av et videre sett av oppgjør. Pr. 100.000 innbyggere ble 300 personer straffet i Danmark, 309 i Frankrike, 963 i Belgia - mot 1400 i Norge, flere enn i noe annet land.
For det gikk et dommens vær over landet i 1945. Mange skulle granskes og frikjennes, irettesettes eller dømmes. Flest var de rettferdige, ikke så få de selvrettferdige, og mange var de som hadde noe å svare for. I dag ser vi nok på rettsoppgjøret med noen andre øyne.