Generasjonsregnskap
Barn av en krigsfange. Noen dager etter påske ble jeg intervjuet om det å være barn av en krigsfange. En ung forfatter har satt seg fore å skrive roman med dette utgangspunktet og har intervjuet flere av oss.
Pappas jente? Jeg fikk tidlig interesse for 2. verdenskrig. Allerede som 10-11 åring leste jeg ”alt” jeg kom over om krigen og krigsfanger. Vi hadde mange biografier skrevet av tidligere krigsfanger i bokhyllen hjemme. Jeg visste at pappa var ”en av dem” og jeg ba ham fortelle. Som 12-13 åring skrev jeg ned det jeg forsto av historien som skoleoppgave.
Jeg tenkte mye på det kommende intervjuet gjennom hele påsken. Pappa fikk en hard start på voksenlivet. Hvordan hans historie var med på å forme meg og mine valg, hadde jeg tenkt mindre på. Som barn ble jeg alltid omtalt som veslevoksen. Ble jeg i så fall det fordi pappa var så grenseløs i sin vennlige omtanke for oss barna?
Pappa overlevde krigen fordi Røde Kors reddet ham. Var det derfor jeg studerte Folkeretten og søkte arbeid i NORAD? Og hva med EU? Jeg hørte EF, og senere EU, alltid omtalt som et fredsprosjekt for et krigshissig Europa. Kunne jeg på alvor sagt nei til EU selv med alle dets svakheter og vern av særinteresser, når krigen neste tok livet av min far? Intervjuet satte i gang mange tanker. Jeg har foreløpig trukket få konklusjoner.
Krigsfangen. Pappa, Osmund Faremo, jernbanetelegrafist og senere stortingsrepresentant gjennom 20 år, ble tatt til fange av tyske Gestapo 5. februar 1943, så vidt 21 år gammel. Torturert, dødsdømt, sendt til Tyskland. Han overlevde tross alle odds, grusomme opphld i flere fangeleire, (Natzweiler, Dachau, Mauthausen, Melk) dødsmarsjer og slavearbeid.
20. mars 1945 var fagenskapet over. Svenske Røde Kors hentet ut en gjeng norske fanger, muselmenn, mens krigen ennå pågikk fra konsentrasjonsleiren Melk (nær Wien) – pappa var en av dem. Lange før sin 24-årsdag hadde han således opplevd – og overlevd – helvete på jord. Han levde deretter et godt og rikt liv til han døde i 1999. Det er klart krigserfaringene påvirket ham – og senere oss. Mange i hans samtid hadde tilsvarende erfaring. Hns historie – som mange andres – er også tilgjengelige i bokform. Det foreligger imidlertid lite systematisk informasjon om hvordan deres historier påvirket deres etterkommere.
Stiftelsen Arkivet. Jeg er en meget stolt Rådsleder for virksomheten i Stiftelsen Arkivet! Det siste initiativet pappa, sammen med andre ildsjeler, tok før han døde, var nettopp etableringen av Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Institusjonen holder til i det tidligere statsarkivet som i krigsårene 1942-45 var Gestapos hovedkvarter på Sørlandet. Folk fra hele Sørlandet ble hentet hit til forhør, og mange ble hardt torturert, også pappa. Arkivet var kjent over hele landet som et brutalt og nådeløst hus og ble på folkemunne kalt Skrekkens Hus.
De grufulle historiene den gang blir i dag gjenfortalt på Arkivet som utgangspunkt for å møte vår egen tid og vår egen historie. Virksomheten foregår innen de fire kjerneområdene: Dokumentasjon, forskning, undervisning og kulturformidling. Huset favner også flere av de store humanitære organisasjonene som har avdelinger i Kristiansand.
Bakgrunnen for initiativet var pappas intense ønske om å bidra til ”Aldri mer krig”. I 2007 besøkte mer enn 8.000 ungdomskoleelever Arkivet. De får tilbud om omvisning og undervisning knyttet til fortellingene de møter i kjelleren med rekonstruerte fengselsceller og torturkammer. Gjennom opplevelsesbasert historieformidling trekkes relasjoner mellom fortid, nåtid og fremtid. Formålet er å bidra til forståelse, læring og dannelse. Svært mange skoleklasser tar også turen til Auschwitz eller andre fangeleirer etterpå. De unge trenes også i å kjenne igjen og ta avstand fra overgrep utløst i nåtidens gjeng- og mobbekultur.
Fremoverlent. Aktiviteten har fått et imponerende omfang og innholdet holder høyt profesjonelt nivå. På siste rådsmøte 8. mai – fredsdagen – ble Rådet informert om nye tiltak. Det er etablert forskningssamarbeid på universitetsnivå, og Arkivet utvikler stadig nye kontakter med flere internasjonale sentra som er etablert med forsoning og fredsbyggende formål. Denne formen for historiefortelling er kraftfull og forvaltes med respekt.
Snart sommer. Nå har vi nettopp feiret 17. mai og Grunnloven. For 63. gang etter at landet ble fritt i 1945 lød hurraropene og nasjonalsangen til ære for vår frihet og demokrati. Den oppvoksende slekt går galde foran og hster der de gamle sådde. Denne våren har rørt og berørt meg. Pappas liv hang mang en gang i en tynn tråd. Jeg har likevel kunnet gi full gass hele livet – ingen synlige arr – bare takknemlighet.
Grete Faremo
Rådsleder for Stiftelsen Arkivet