Alf Mardon Fiveland

Alf Mardon Fiveland

Teksten nedenfor er utdrag fra Kristen Taraldsens bok "Arkivet - Torturens høyborg" (2003). Det er foretatt mindre endringer i forhold til boka, med vennlig tillatelse fra forfatteren.

Vinteren 1943-44 kom nordmannen Torleiv Øymoen til Farsund og Lista. Han var byggeleder for et norsk firma på et tysk anlegg på Lista og leide en hybel i Farsund. Han var en av mange nordmenn som tok seg arbeid på tyske anlegg på den tid. Øymoen hadde med et radioapparat. Dette leide han ut til en ung farsundsmann, Alf Mardon Fiveland. Han ble – uten å vite det – innviklet i et farlig spill.

Torleiv Øymoen fortalte at han hadde stjålet radioapparatet på Arkivet. At han hadde klart å utføre en så strålende bragd, gjorde at han ble sett på som litt av en helt. Øymoen snakket mye om illegalt arbeid. Blant annet la han ikke skjul på at han holdt på å bygge opp en illegal motstandsgruppe i Farsund-området.

Da Fiveland overtok radioapparatet, fikk han i oppdrag å lytte til nyhetene fra London, skrive dem ned og gi notatene til Øymoen. Det var meningen å benytte dem i en hemmelig illegal avis som han utga. Den het "Latest News". Selv om det ikke var god tone å berette om sitt illegale arbeid, lot likevel Øymoen det skinne igjennom at han hadde drevet som aktiv etterretningsmann i Kristiansand. Han hadde blant annet fotografert de kjempemessige kanonene på Møvik.

Trass i alt skrytet om sine bragder i illegal sammenheng, tok Fiveland likevel ikke Øymoen helt alvorlig. Det var heller ikke kontakt mellom dem i det neste halve året. Da Øymoen giftet seg 16. oktober 1943, ble imidlertid Fiveland invitert i bryllupet.

Etterretningsgruppen i Farsund benyttet Fiveland som kurer. Dette hadde sammenheng med at han gikk på handelsgymnasiet i Kristiansand. En dag gikk radioen i stykker. Fiveland og en kamerat tok ut bakstykket for å reparere den. På en lapp stod det skrevet: "Eigentum der Sicherheitspolizei" (Sikkerhetspolitiets eiendom).

Fiveland fattet øyeblikkelig mistanke om at alt ikke sto helt bra til med Øymoen og meddelte omgående sin mistanke til Georg Ingolf Mejlænder, hans kontaktmann i Milorg. Mejlænder opplyste at han nylig var blitt advart mot Øymoen fra annet hold.

Etter denne episoden hadde ikke Fiveland noen kontakt med Øymoen før i 1944. På dette tidspunktet gikk Fiveland med planer om å rømme til Sverige. Dette kom Øymoen for øre da Fivelands svoger, Arne Moi, oppsøkte ham og ba ham skaffe falske pass. Øymoen lovet å ordne med papirene. I stedet anmeldte han den potensielle rømlingen til det tyske sikkerhetspolitiet.

Angiverens "heltemodige innsats"

9. februar 1944 ble Alf Mardon Fiveland arrestert på sin hybel på Kjøita i Kristiansand av gestapistene SS-Oberscharführer Max Fritz Ulitzka, SS-Unterscharführer Heinrich Willführ og statspolitibetjent Ole Wehus.[1] Arrestasjonen skjedde som følge av angiverens "heltemodige innsats". Ved ankomsten til Arkivet ble Fiveland stilt opp mot murveggen ute i korridoden. Like etter ble navnet hans ropt opp. Han ble ført til en mørk celle i underetasjen.

Der han ble puffet brutalt inn.

Ti minutter senere kom to betjenter og hentet ham til et kontor. Fiveland trodde han skulle avhøres. I stedet ble han påsatt håndjern. Deretter ble han kommandert til å legge seg på magen over en spisestuestol med armer og bein utstrakt på hver side. Wehus stilte seg deretter på håndjernene med begge føttene, slik at han ikke kunne røre seg.

Så begynte gestapistene SS-Sturmscharführer Lipicki og SS-Oberscharführer Willy Drömer å banke løs – fra ryggen og nedover lårene. En gummimatte ble holdt over ansiktet. Lipicki brukte en om lag 70 centimeter lang pisk som var viklet med silkewire. Det var hans spesialvåpen. Drömer slo med en alminnelig gummikølle. Torturen varte et kvarters tid.

Deretter ble han satt inn i cella uten å ha vært spurt om noe som helst.

Fiveland forsto at dette bare var en oppmykningsrunde for å gjøre ham forståelig med at nå var det bare å tilstå.

Er par timer senere ble han tatt opp på kontoret til Lipicki igjen. Lipicki gjorde det klart at "nå vil det vise seg om De vil fortelle alt eller om vi skal tvinge det ut av Dem. Vi har beviser på at De driver illegalt arbeide."[2] Fiveland ble så sendt ned i cella igjen uten forhør.

Svarte at han ikke hadde noe å fortelle

En liten stund senere ble han for tredje gang ført opp til Lipicki. Gestapisten møtte ham med følgende bemerkning: "Nå har De vel fått tid nok til å tenke Dem om, slik at De like godt kan tilstå." Fiveland svarte at han ikke hadde noe å fortelle.

Deretter fulgte uavlatelig tortur mange dager i trekk.

Megetsigende åpnet da Lipicki et skap som inneholdt en rekke torturredskaper. Så ropte han inn to mann. Det var Heinze og Drömer. De skulle være behjelpelig med å gi Fiveland en real omgang med juling. Fiveland ble atter spurt om han hadde noe å tilstå. Fortsatt var han taus.

Deretter ble han lagt over den samme stolen som første gang. Lipicki startet torturen ved å stå på håndjernene. Da de to gestapistene ble trøtte av å slå, ble de avløst av to nye. Lipicki var hele tiden med. Litt senere gjentok det samme seg. Fiveland ble lagt over to stoler og slått med køller og batonger.

Hele tiden hadde Fiveland håndjern på seg. Disse sto Lipicki og tråkket på. Det voldte en uutholdelig smerte. Med visse mellomrom sluttet de å slå. Fiveland ble da spurt om han hadde noe å tilstå. Til tross for den harde behandlingen klarte han å holde tett. Fiveland ble slått hele tiden. De hamrende slagene resulterte i at det gikk hull i huden. Det førte til uutholdelige smerter for offeret. Med jevne mellomrom holdt de opp med slåingen.

Fiveland ble spurt om han hadde noe å tilstå. Da han fortsatt ikke hadde noe å fortelle sine plageånder, fortsatte de å slå.

Beina knakk sammen under ham

Etter dette ble han stilt opp med ryggen mot veggen og måtte nå foreta knebøyninger med armene i utstrakt stilling. Fortsatt var håndjernene på. Når bøyningene ikke ble utført raskt nok, ble han slått med pisken. Når Fiveland ikke lenger kunne utføre flere knebøyninger, måtte han stå med strake bein og overkroppen bøyd framover, slik at hodet ble presset nesten ned til knærne. Til slutt mistet han følelsen og kontrollen over beina, så de knakk sammen under ham. Det førte til at han ség ned på golvet. Lipicki og Drömer spratt da øyeblikelig opp og sparket ham i ansiktet, ryggen og brystet. "Dette fikk meg til å reise meg opp igjen", beretter Fiveland.

Han måtte på nytt begynne med knebøyninger. Da han hadde holdt på med dette en god stund, fikk han en omgang med juling igjen på samme måte som tidligere. Deretter ble han ført ned i cella igjen. Drömer, som førte han nedenunder, gikk hele tiden og slo ham med pisken. Før han ble puttet inn i cella, ble håndjernene festet bak på ryggen. Fiveland antar at klokken var ca. 21 da han kom tilbake på cella.

Da hadde mishandlingen foregått fra middagstider.

Drömer ga vaktmannen ordre om at Fiveland skulle ligge på magen. Han skulle ikke ha annen kost enn vann og brød.

Alt på ettermiddagen neste dag var han oppe igjen og fikk en ny omgang med juling.

Falt helt utmattet ned på cellegolvet

Den tredje dagen, klokka 6 om morgenen, ble han , uten å ha fått morgenmat, igjen ført inn på Lipickis kontor. Ole Wehus var også til stede. De to vekslet om å mishandle farsundsmannen. Lipicki innledet med å slå Fiveland med flat hand på kjevene og særlig over ørene.[3]

Oppgaven med å forhøre fangen ble nå overlatt til statspolitibtjent Ole Wehus. Med vanlig brutalitet slo han den vergeløse fangen med knyttneven i ansiktet, før de vanlige torturredskapene ble tatt fram. Deretter ble han lagt over en stol. Han ble slått på samme måte som dagen før. Slik holdt de på hele dagen med vekselvis juling på stolen og med knebøyninger. Etter en stund var han så utslitt at han falt helt utmattet ned på golvet.

Klokka 12 ble det en kort pause. Han fikk da lov til å innta to brødskiver og et krus med vann nede i cella. Så fortsatte torturen fram til klokka 18. Igjen fikk han to skiver brød og litt vann. Deretter ble han utsatt for uavbrutt mishandling igjen til klokka 22 med stadig pryl og hard eksersis. Gestapistene Glomb og Drömer avløste Lipicki og Wehus når disse var utslitte. Det ble ikke foretatt noen eksaminasjon utenom at de spurte ham om han hadde noe å si. Når han ikke hadde det, forstsatte de. "Jeg besvimte ikke denne dagen", beretter Fiveland.

Torturen økte fra dag til dag

Den fjerde dagen startet torturen klokka 06.30. Den var fullstendig lik den foregående. Bødlene var de samme. Det eneste nye som skjedde var at Kerner kom inn klokka 11. Fiveland sto da opp mot veggen og gjorde knebøyninger. "Ach Freund," skrek Kerner med påtatt medfølelse da han kom inn i rommet. Som et synlig bevis på sin "medlidenhet", gav han offeret et spark i baken. Deretter mobiliserte han en rekke av sine undersåtter på Arkivet.

Gestapistene måtte nå – på kommando – gå på rekke og rad og tilføye den stakkars fangen et spark i baken, mens han sto i giv akt med ansiktet mot veggen. Fiveland ble så kastet over stolen igjen og fikk en kraftig omgang med juling. Nok en gang måtte han gå igjennom det samme programmet. Først ved 22-tiden om kvelden ble han satt inn i cella igjen. Da fikk han lov til å spise seks brødskiver med vann til.

Heller ikke denne dagen hadde han ytret et eneste ord om sitt illegale arbeid.

Den femte dagen, som var søndag, ble han hentet opp ved 10-tiden. Bare Lipicki og Heinze var til stede. Stolen sto midt på golvet. Lipicki gjorde en bevegelse med handa som betydde at Fiveland skulle legge seg på magen over den. Denne dagen bestemte Fiveland seg for å gjøre motstand. Det skjedde på denne måten:

"Jeg gikk bort til stolen for å legge meg ned. I siste øyeblikk ombestemte jeg meg og rettet meg opp. Lipicki hoppet opp på nakken min og forsøkte å presse meg ned i stolen. Dette gikk ikke og jeg gikk noen skritt ut på golvet med Lipicki hengende over nakken på meg. Lipicki forsøkte stadig å sparke krok på meg, men han var tynn og sped og klarte ikke å få meg ned på golvet. Heinze satt bare å så på uten å gjøre noe. Lipicki sa da til Heinze at han skulle få tak i fire mann til. Da skulle de klare å få bukt med meg. Så ble jeg satt inn i cella igjen."

Ved 15-tiden samme dag ble Fiveland hentet opp til nytt forhør. Heinze hadde hentet seks mann, slik at gestpist-kobbelet nå utgjorde åtte mann. Det var Lipicki, Heinze, Wehus, Drömer, Glomb, Petersen, Kerner og trolig Willführ. Gestapistene forsøkte først å plassere håndjern rundt anklene på ham. Da dette ikke lyktes, surret de i stedet et tau fra føttene og opp til knærne. Deretter ble Fiveland lagt over en stol med armlener. Det var såpass langt mellom dem at han fikk det ene opp i lysken. Det andre presset mot brystet – nesten oppe ved halsen.

Som knebel ble et av Fivelands egne lommetørklær benyttet. I tillegg holdt en av gestapistene en gummimatte over munnen hans.

Plasserte sine 110 kilo på ryggen

Mens han satt i denne fastlåste stillingen, hoppet Ole Wehus opp og plasserte seg på ryggen til den hjelpeløse fangen. "Det ble et hardt press, da Wehus veide ca. 110 kilo", beretter Fiveland. Samtidig ble en leggklemme skrudd fast rundt det ene beinet. Deretter begynte to mann å slå ham med all makt med køllene. Under mishandlingen satt Wehus og småhoppet på ryggen til det hjelpeløse offeret. Til slutt brakk stolen sammen og gikk i stykker. Fiveland besvimte, antakelig fordi han i fallet fikk Wehus over seg på golvet.

Da Fiveland kom til bevissthet igjen, sto gestapistene samlet i en ring rundt ham og holdt hver sin pistol i handa. Lipicki stod og kjælte med pistolen. Så sa han til Fiveland: "Dies kommt wohl ein wenig komisch vor."  Fiveland la merke til at en av gestapistene holdt seg i bakhodet og at en av de andre blødde neseblod.

En av gestapistene surret ham så fast til et skrivebord, og begynte å sparke ham over hele kroppen. Fiveland merket ikke så mye av det hele. Snart mistet han bevisstheten og hadde ingen føling med hva de gjorde med ham. Han husket senere at de løste ham fra skrivebordet. Ole Wehus førte ham ned i cella. På veien ned møtte de en av gestapistene. Denne spurte Wehus om fangen hadde fått juling. Wehus svarte bekreftende. Gestapisten sa da at "det måtte han ha mer av."

Hittil hadde gestapistene bare stilt ett spørsmål: "Etwas zu sagen, Fiveland?" Dette spørsmålet ble stadig gjentatt etter behandlingen.

Brukt til å sitte på offerets rygg

Den sjette dagen begynte mishandlingen klokka 06.30. Lipicki, Wehus, Kerner og Drömer deltok. Behandlingen var den samme som dagen før, bortsett fra at skrustikken ikke ble benyttet. Ole Wehus ble på grunn av sin tunge vekt brukt til å sitte på offerets rygg under mishandlingen. Fiveland fikk lov til å innta to brødskiver midt på dagen i cella. Så ble han tatt opp igjen til ny behandling.

Lipicki og Kerner begynte å spørre ham om hvor han hadde oppholdt seg på en bestemt dag i slutten av november 1943. Samtidig framholdt de at de hadde sikre beviser på at han hadde drevet med illegalt arbeid. De visste temmelig godt hva slags arbeid han hadde vært med på. Videre spurte de hvilken organisasjon han tilhørte.

Denne dagen ble han dessuten sparket etter at han hadde besvimt. Han ble også innimellom slått i ansiktet, og de slet i håret hans. Gestapistene skrattet og lo når han falt om under torturen.

Mishandlingen ble først avsluttet sent på kvelden.

Den sjuende dagen fikk han være i fred til klokka 8 om morgenen. Da kom Wehus og hentet ham. Hele dagen var det vekselvis forhør, knebøyninger og pryl. Men han slapp å ha Ole Wehus på ryggen under mishandlingen. Kerner slo ham med Lipickis pisk over hele kroppen, dessuten i skrittet og over nakkevirvlene. I tillegg ble han sparket i skrittet av Drömer.

Mishandlingen opphørte først ved ti-tiden om kvelden.

Den åttende dagen ble temmelig lik de foregående. Eneste forandring var at han fikk føtter og hender bundet sammen bak på ryggen, slik at han ble liggende og vippe på magen. Wehus og Drömer bar ham ned i cella og slapp ham på golvet, mens han fremdeles var bundet. I denne pinefulle stillingen ble han liggende hele natten. Rasjonen av vann og brød uteble.

Den niende dagen ble han hentet av Drömer klokka halv sju. Da måtte han stå og se på at gestapisten spiste frokost. Så fikk han være i fred til klokka åtte om kvelden. Han måtte imidlertid stå hele dagen inne på kontoret til gestapisten Ulitzka. Klokka åtte innfant Wehus seg på kontoret. Han var sammen med Kerner, Lipicki, Glomb og Drömer. Kerner sa da til ham at dersom han ikke tilsto, ville han ikke komme til å leve åtte dager til.

Så mye juling ville han få.

Droppet rett ned i cellegolvet

I de næmeste to timer ble Fiveland like brutalt torturert som tidligere. Deretter ble han ført tilbake til cella. Men etter en stund ble han ført ut. Han ble da spurt hvor han hadde vært en bestemt kveld. Da det ikke lyktes å få noe ut av ham ble han mishandlet på ny. Langt over midnatt ble føttene bundet sammen med armene. Igjen var det Wehus og Drömer som bar ham tilbake til cella. På samme brutale måte som tidligere ble han droppet fra ¾ meters høyde og rett ned i cellegolvet.

Den tiende dagen begynte mishandlingen klokka halv sju om morgenen. Også denne dagen deltok Ole Wehus. Etter at Fiveland var blitt slått bevisstløs, ble han sparket i den hensikt å få ham på beina igjen. Men han greide ikke å reise seg. Føttene ble så bundet bak på ryggen. Deretter ble han slengt bort til skrivebordet.

Gestapistene surret hodet hans fast til det ene skrivebordsbeinet, mens kroppen ble presset over til den ene siden. Dette foranlediget et fryktelig press på halsvirvlene. Det var nærmest et under at de ikke ble knekt. Deretter ble han slått med køller under fotsålene, etter at skoene var tatt av ham.

Prøvde da å ta sitt eget liv

Som avslutning på de forferdelige pinslene, ble Fiveland slått på innsiden av lårene og i skrittet, samtidig som skruestikken ble brukt. Deretter ble han stilt opp mot veggen. Han prøvde da å ta sitt eget liv ved å stupe i golvet med hodet først. Selvmordsforsøket lyktes ikke. Etter at han var blitt stablet på beina igjen, prøvde han igjen å berøve seg selv livet. Også denne gang forgjeves.

Et nytt torturredskap ble nå tatt i bruk. Det var en pisk med kuler i enden – bedre kjent som "katten". Fiveland var hele tiden halvt bevisstløs, så han brydde seg ikke lenger så mye om hva de gjorde med ham. Først sent på kvelden opphørte mishandlingen. Også denne natta måtte han ligge med føtter og armer sammenbundet på ryggen.

Den ellevte dagen var som den tiende. Han forsøkte også denne dag flere ganger å ta sitt liv. De samme bødler mishandlet ham. Den natta slapp han å ligge med føttene bundet.  Armene var dog hele tiden lenket bak på ryggen. Dagen etter – den tolvte dag – var en søndag.

Fiveland ble ikke mishandlet den tolvte dag.

Den trettende dag ble han forholdsvis pyntelig behandlet, men da Kerner foreslo for Lipicki  at de fikk banke ham litt, spratt Wehus opp og foreslo at de heller skulle tvinge Fiveland til å legge hendene på bordet for at de kunne knuse fingertuppene hans.

Lipicki protesterte mot at Fiveland ble mishandlet mer, og Kerner bøyde seg for dette. Siden fikk Fiveland være i fred, bortsett fra at han fortsatt hadde hardt leie og bakbundne hender. Fiveland pådro seg difteri og ble innlagt på Kristiansand kommunale sykehus. Derfra klarte han å rømme.

 


Noter

[1] Romkameraten Per Dahl Pedersen ble arrestert samtidig. En annen som var til stede på hybelen var Kåre Zachariassen. Han ble stengt inne på toalettet.
[2] Spesialrapport avgitt av Alf Mardon Fiveland i Sverige 12. desember 1945, opptatt av politikonstabel Gunnar Nordgaard (Hjemmefrontmuseet).
[3] Slagene førte til at han på lang tid ikke kunne høre på det ene øret.