Aldri mer 9. april?
Den 9. april er det 70 år siden Norge ble en del av 2. verdenskrig. I årene etter krigen ble «Aldri mer 9. april!» brukt som slagord for å minne om hva som kunne skje dersom landet ikke hadde et sterkt forsvar og var medlem i en militær allianse.
Så lenge vi levde under den kalde krigens trusselbilde var henvisningen til historiens lærdom fra 9. april et sterkt argument og et mektig politisk instrument. Men verden har forandret seg. Nye trusselbilder har erstattet de gamle, og i dag slår ikke slagordet like hardt. En liten indikasjon på dette får vi ved et Google-søk. «Aldri mer 9. april!» får kun 1.720 treff, mens «Lik lønn for likt arbeid» til sammenligning får 41.000 treff.
At verden endrer seg fører altså til hva man kan lære av at historien endres. I tillegg endres også selve bildet vi har av historien. Og når bildet av 2. verdenskrig forandrer seg, påvirkes også konklusjonene av hva man kan lære av den.
Det er en annen årsak til at slagordet «Aldri mer 9. april!» er på vei inn i den offentlige glemmeboka. Fokuset på 9. april er spesielt knyttet opp til Norges erfaringer fra 2. verdenskrig. Men i de senere år har det blitt mer og mer vanlig å se krigshendelsene i Norge i sammenheng med det som skjedde ellers i Europa. Det er både viktig og riktig. Krigen i Norge kan ikke sees isolert uten å ta med aktører og hendelser utenlands. Og motsatt bør man spørre: Hvilke aktører og hendelser i Norge hadde betydning for krigsutfallet i Europa?
Det mest nærliggende å trekke fram da er den norske handelsflåten og krigsseilernes innsats. Interessant er det også å spørre om opprullingen av den store hemmelige militære organisasjonen på 5.000 mann som major Arne Laudal hadde bygget opp i Agder og Rogaland, bidro til å styrke Berlins tro på at en alliert invasjon kunne komme i Norge. Nazi-Tyskland brukte store menneskelige og materielle ressurser til å bygge og holde «Festung Norwegen», ressurser som kunne vært satt inn i krigshandlingene på kontinentet.
De siste årene har vi også sett et økende fokus på de russiske fangene som var i Norge under krigen. Både krigsfanger og sivile ble fraktet til Norge for å arbeide under brutale slavelignende vilkår. Fortsatt er det ikke så mange som vet at det i Norge var flere russere enn nordmenn som mistet livet som følge av krigen. I bunn og grunn skyldtes dette nazismens gradering av mennesker etter rase, noe som slo heldigere ut for nordmenn enn for russere. I vår historieformidling bør vi nettopp derfor ikke gå i samme felle og vurdere et norsk menneskeliv som mer verdifullt enn et russisk.
Med økt avstand til hendelsene har det blitt lettere å trekke fram de ubehagelige sidene ved seierherrenes opptreden etter krigen. For eksempel har viktig dokumentasjon om overgrep og uverdig behandling av tyskerjenter og tyskerbarn kommet mer fram de senere årene. Dette må ikke sees på som et forsøk på å viske ut forskjellene mellom frontene under 2. verdenskrig. Det går fortsatt an å si at det var en rett og en gal side, uten anførselstegn. Snarere er det slik at skal vi kunne ta lærdom av denne krigen, må vi også våge å se på de feil og overgrep de som kjempet mot nazismen sto ansvarlige for.
Likevel er det nettopp de verdimessige sidene som gjør 2. verdenskrig aller mest aktuell og viktig å lære om og av. Holocaust symboliserer og markerer dette så tydelig. Når ca. 25.000 norske elever årlig reiser på skoleturer til Auschwitz, skal det være med fokus på toleranse og menneskerettigheter og forebygging av rasisme og antisemittisme. I denne sammenhengen blir 9. april mindre viktig.
Økt vekt på internasjonale og verdimessige perspektiver kan forklare noe av den sterke veksten vi har sett i interessen for andre verdenskrig de siste 15 årene. Aller mest synlig har alle filmene og bøkene om temaet vært. Men i Norge og ellers i Europa har det også nærmest poppet opp med dokumentasjonssentre, fredssentre og museer med utgangspunkt i 2. verdenskrig.
Tidspunktet for etableringen av Stiftelsen Arkivet i 1999 kan på en måte sees på som tilfeldig, siden det kom som et resultat av at Statsarkivet i Kristiansand flyttet til større lokaler. Men Stiftelsen Arkivet ville neppe fått sin form og innhold uten de strømningene som rørte seg i denne perioden.
Norske myndigheter har de siste 10 årene støttet både Stiftelsen Arkivet og andre regionale sentre som formidler ulike sider ved 2. verdenskrig. Disse sentrene har et klart oppdrag som kan leses ut fra hva de kalles i statsbudsjettet: «Freds- og menneskerettssentre». Her ligger det en klar føring på at den gamle historien skal trekkes inn i en dagsaktuell virkelighet og brukes i møte med f.eks. rasisme eller antisemittisme i dag. Den samme måten å tolke hvordan man skal lære av 2. verdenskrig, ser vi også ellers i Europa i dag.
Men hva skal vi sette som lærdommen fra 9. april i 2010? Et forslag er som påminnelse om at vi aldri mer skal tro at man kan stenge verden ute. Fram til 9. april 1940 var håpet at Norge skulle klare å holde seg utenfor andre verdenskrig, slik landet maktet under den første. Men verden, teknologien og politikken hadde forandret seg mellom 1918 og 1940, og Norge ble tvunget ut av tilskuerrollen.
Slik sett er 9. april en dato som kan tjene som en påminnelse om at Norge var og er nødt til å forholde seg til det som skjer utenfor landets grenser. Dette gjelder også i dag, bare i enda større grad. Kriger, konflikter, flyktningestrømmer og klimaendringer angår oss uansett hvor i verden det skjer. Dette gjelder selvsagt ut fra et moralsk aspekt, men også ut fra vår egen interesse og hensynet til de som kommer etter oss.
Bjørn Tore Rosendahl
undervisningsleder - Stiftelsen Arkivet